Gjennom hele organisasjonens historie har medarbeidere i Kirkens Bymisjon, samt våre kolleger i Frelsesarmeen, hørt fortellingene om hva det gjør med mennesker å bli uglesett.
Denne uka presenterte Antirasistisk Senter sin rapport; Tilreisende rom i Oslo. Lanseringen skjedd på Kirkens Bymisjons kafe Møtestedet, ett av de stedene i hovedstaden som har ganske mange gjester som er tilreisende rom. Antirasistisk Senter har samarbeidet med oss i Kirkens Bymisjon, samt med Frelsesarmeen, i arbeidet med rapporten.
I Kirkens Bymisjon har mennesker arbeidet i 157 år for det vi i dag formulerer slik: At menneskene i byen erfarer respekt, rettferdighet og omsorg.
For å gå fra sulten til mett, kan det der og da være nok at noen gir deg mat. Men for å bevege seg fra utenforskap til innenfor, fra ekskludert til inkludert, er det mye mer som skal til. Respekt og rettferdighet har med holdninger å gjøre. Respekt, som betyr å se en gang til, se om igjen, krever av alle, som enkeltpersoner og som samfunn, at vi møter hverandre med åpen nysgjerrighet. Hver gang vi tror at vi kjenner hverandre ved første øyekast, tar vi feil.
Hver gang jeg tillegger deg egenskaper ut fra ytre kjennetegn og gruppetenkning, er det mine fordommer som styrer. Og dersom mine fordommer bygger på etnisitet, er vi fort langt inne i rasismen.
Det er stor forskjell på å bli sett, og bli uglesett.
Gjennom hele vår historie har medarbeidere i Kirkens Bymisjon, samt våre kolleger i Frelsesarmeen, hørt fortellingene om hva det gjør med mennesker å bli uglesett. Fra mennesker med rusmiddelproblemer, fra en som selger sex, fra den som har en kriminell fortid eller fra en som har en psykiatrisk diagnose, eller som er hiv-positiv, har det blitt fortalt utallige historier om hvor vanskelig det er å bryte igjennom muren fra utenfor til innenfor, fra uglesett til sett.
Norge har ingen stolt historie når det gjelder respekt overfor minoriteter og reisende. Både nasjonale minoriteter, urbefolkning og andre minoritetsgrupper har erfart det. Ofte har vi sett oss tilbake 40 år etterpå, og lurt på hvordan vi kunne si og gjøre det vi gjorde den gangen. Hvordan var det mulig å skrive i boligannonser at folk fra Nord-Norge var uønsket? Hvordan kunne noen tro at det var til det beste å kreve assimilasjon, og presse den samiske befolkningen til å bli minst mulig samiske? Hvordan kan vi i 2012 leve med at hivpositive fortsatt kjenner på kroppen hva det betyr å bli uglesett? Hvordan kunne staten og kirkelige organisasjoner bidra til at romani, altså tatere, ble tvangssterilisert og fratatt sine barn? Og i dag, i 2012, er det tilreisende rom som er i fokus
Antirasistisk senter har laga en rapport som går rett inn i et tema som er hyperaktuelt, mange opplever det kontroversielt, og overraskende mange har en klar oppfatning av hvem de tilreisende er og på hvilke måter de bør sees som en trussel. Oppfatningene er så klare og raske, at jeg har behov for å minne om det jeg sa om fordommer.
Ett av testspørsmålene vi skal strekke oss etter, men som vi dessverre ikke klarer å se fullt ut, er hvordan våre barn vil se tilbake på den norske debatten om tilreisende rom om 40 år. Kanskje vil de lure på hvorfor vi i 2012 ikke raskere og klarere så at møtet med tilreisende europeere uten kjøpekraft, for eksempel rom fra Romania, var selve testen på vår evne til inkludering. At dette er eksamen i faget som heter: “Kombinasjon klart hode og varmt hjerte”.