Bør det være forbudt å sove utendørs?
Det er fint å kunne ønske noen en god natt! Dessuten er det viktig for dagens innsats og trivsel, at natten faktisk er god. Alle som er eller har vært småbarnsforeldre, vet hvor tappende det er når nettene blir uro, bekymringer og barnegråt, i stedet for søvn og hvile. Uten hvile og søvn blir vi raskt svekket, både fysisk og psykisk.
Det å ta søvnen fra noen, kan være å påføre den andre stort ubehag. I ekstreme tilfeller vet vi at mangel på søvn brukes som pressmiddel, eller til og med som tortur.
Mange slags netter
I Oslo er det mange slags netter. En del mennesker overnatter utendørs, til og med om vinteren. Det kan være beinhardt å komme seg gjennom vinternettene i Oslo. Likevel er det en del mennesker som sover ute, under broer eller i parkeringshus, på byggeplasser eller i parkerte biler. Hvor mange som lever slik, vet vi ikke.
Politivedtektene
Denne uka ble jeg intervjuet av Aftenposten angående politiets forslag om skjerping av politivedtektene. Forslaget slår fast at det alltid er ulovlig å overnatte ute i tettbygde strøk, med mindre en har tillatelse fra både grunneier og politiet.
I 157 år har Kirkens Bymisjon vært tilstede i Oslo sentrum. Alltid har noen sovet utendørs. Tidene og hjelpetilbudene har endret seg underveis, men noen har forblitt ute. Det kan være mange grunner til det.
Mennesker fra andre kommuner
De menneskene som i natt sover ute i Oslo, er en svært sammensatt gruppe. Bare personer som i følge folkeregisteret hører hjemme i Oslo, har rett på akutt overnatting her. (Ut over to krisedøgn.) Dersom noen er folkeregisterført på Stord, men lever som bostedsløs i Oslo, kan de få tilbud om to netter i kommunens overnattingstilbud. Dersom de deretter avslår å reise til Stord, blir de rettighetsløse og havner fort på gata.
Mine kolleger i Kirkens Bymisjon møter mange som erfarer at de ikke kan, tør eller orker å reise tilbake dit som folkeregisteret mener de hører hjemme. Vonde erfaringer, skam, konflikter eller utstøting, kan føre til at slik «hjemreise» fortoner seg som helt umulig. Andre vi møter, som faktisk har rettigheter i Oslo, mestrer ikke, eller tør ikke å bo i de kommunale lavterskeltilbudene. En del mennesker mangler reelle alternativer til å være bostedsløs i Oslo, slik de selv erfarer det.
En mangfoldig gruppe tilreisende
Blant de som sover ute i Oslo, har en del kommet til landet ganske nylig, på jakt etter arbeid, inntekt og en bedre situasjon for seg og sine. Norge er som kjent et velstående unntak i et krisepreget Europa. Fattigdommens migrasjon er økende. De fleste klarer seg bra, men en del kan ikke, eller vil ikke, betale det det koster å sove innendørs. Som kjent ankommer en del tilreisende fra Romania. I det siste har vi sett at et økende antall kommer fra andre land i Sør- og Øst-Europa, for eksempel fra Spania. Mennesker vi møter, forteller ganske ofte at de blir vekket om natta av politi eller vektere, gjerne flere ganger hver natt, med beskjed om å komme seg opp og bort.
Har en ting felles
De som bor ute i Oslo, er en mangfoldig gruppe. Men de har én ting felles: En helt spesielt vanskelig livssituasjon. Den situasjonen blir ikke enklere av at politiet entydig vil slå fast at det er forbudt å sove ute. Ingen får det bedre av å bli fratatt liggeunderlaget eller å bli jaget rundt i byen om natta. Jeg forstår at politiet har mange hensyn de må ta. Truende adferd eller sjenerende forsøpling er ikke akseptabelt, uansett hvem det kommer fra. Men jeg mener likevel at politiet skal trene på å si: God natt, sov godt!
Et spørsmål om helse
Egentlig er det et nederlag at det er politiet som tar ansvar for hvordan bostedsløse møtes på gata i Oslo. Når det er slik, er det fordi noe annet har svikta. Når mennesker sover ute, er det mest av alt en helse- og sosialpolitisk utfordring.
Vi kan begynne med å utvide rettighetsrommet for mennesker fra andre deler av landet, som av en eller annen grunn oppholder seg i byen. Folkeregisterets adresser må ikke lengre få overstyre medmenneskelighet og sunn fornuft. Hjelp må være tilgjengelig der folk er. Dessuten må enhver europeisk by av en viss størrelse, ha et minimum av humanitære tilbud som sikrer at de mest grunnleggende menneskelige behov kan ivaretas, uavhengig av personens fødselssted og nasjonalitet. Slik burde det også være i Oslo.
God natt, sov godt!
