Etter en mye omdiskutert beslutning i Høyesterett 21. desember i fjor står mange av de 544 lengeværende asylbarna i fare for å bli sendt til et land de ikke kjenner. Mange av dem er født i Norge. Alle har levd store deler av livet her og kjenner ikke noe annet land.
Denne uken skriver «Sara» på 16 år:
«Mamma og jeg flyktet fra Iran i 2008. Jeg har opplevd så mye at jeg noen ganger ikke får puste. Hva skal jeg gjøre nå? Sitter helt målløs. I dag fikk vi et nytt brev fra UNE. Vet ikke hva jeg skal gjøre, mamma vet ikke om brevet enda. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal vise brevet til henne når hun kommer tilbake til byen!! Gud hjelp oss, det er bare du som vet hvordan jeg har det!!!
Avslag på OMGJØRINGSBEGJÆRING.
Det er med beklagelse jeg må oversende vedlagte beslutningen fra UNE, der UNE har besluttet å ikke omgjøre vedtakene i deres sak. Une mener at dere ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse og peker på at de fleste vanlige kristne som arresteres i Iran løslates etter kort tid, og at det først og fremst er religiøse ledere som straffes. UNE mener at dere ikke har slik tilknytning til Norge at det er grunn til å gi dere oppholdstillatelse.
Hva skal jeg gjøre nåååå? Var det alt? Er alt over nå? Må jeg virkelig dra tilbake? Hva med mamma? ALT ER OVER, har 0 håp!! Klarer ikke puste, pulsen min blir bare mindre og mindre. Det gjør sååå vondt i halsen og magen!! Vet ikke helt hva jeg føler, men jeg skriver, må få det ut før jeg sprekker, jeg som hadde lovet meg selv å finne lys i mørke, jeg har gjort ALT jeg kunne, men hvorfor finner jeg ikke noe lysssssssss.»
Ikke ta tryggheten fra dem
Vi kan bare ane fortvilelsen og smerten den unge tenåringsjenta opplever i disse dager. Trygghet er nest etter livet det verste vi kan frata et menneske. Hvor lenge skal flukten vare for barna og deres familier?
Selv om sakene er mange og ulike, finnes det fellestrekk. Mange av barna har bodd her i årevis, flere hele livet. De snakker norsk og går i barnehager og skoler. De har vennene sine her og kjenner kun dette landet. Norske myndigheter sender dem til et land de aldri har vært i, foreldrenes land. Det er utrolig skuffende at barns beste ikke er tatt hensyn til av høyesterett. Dommen bryter med vanlige folks rettsoppfatning og rettferdighetsfølelse. Derfor ser vi en protestbevegelse over hele landet.
Støttemarkeringer
12. januar 2013 blir det en nasjonal markering av situasjonen til de 544 lengeværende asylbarna i Norge, med arrangementer i 22 byer og steder over hele landet. Kirkens Bymisjon oppfordrer alle til å vise sin støtte.
I vår region blir det markeringer i Stavanger, Haugesund, Kvinnherad, Voss og Bergen. Initiativet er tatt av støttegruppene til Nathan i Bergen og Yalda i Tromsø, i samarbeid med «Foreningen av tolvte januar«. Markeringen vil involvere støttegrupper og engasjerte flere steder i landet som jobber for å forbedre situasjonen for lengeværende barn.
Myndighetenes tolkning av humanitærparagrafen er at innvandringsregulerende hensyn skal gå foran hensynet til barnas beste. Det er politikernes oppgave å endre dette. Lovgiver må gi rettsprinsippet «hensynet til barnas beste» den mening de folkevalgte vil skal gjelde. Storting og regjering må endre loven og gi en forskrift som er i samsvar med FN’s barnekonvensjons formål: Barns beskyttelse. Noe annet er ikke en rettsstat verdig.