Han satt på kontoret mitt og gned hendene i fanget. Det virket som om noe tynget ham, men jeg kunne ikke forstå hva det kunne være.
Vi hadde jobbet lenge for å finne en leilighet til ham, noe som ikke er lett i dagens boligmarked. Nå hadde det endelig gått i orden. Økonomien var trang, men med faste trekk til husleien var den i hvert fall blitt oversiktlig. Faste aktiviteter på dagtid og god kontakt med ruskonsulenten var også på plass. Jeg var lettet og glad, og tenkte at dette kunne bli en suksesshistorie. Her var det mange som hadde gjort en god jobb. Men noe plaget ham.
Angst for det nye
– Jeg får så angst av dette. Det er så mange krav. Jeg trives i den nye jobben, og folk er hyggelige, men dette med leiligheten… Jeg vet at jeg har sagt at jeg vil dette, men det blir så mye. Huseieren virker ikke helt god, og naboen så rart på meg, synes jeg. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg sover ikke om natta, jeg er så redd.
Nå hadde han vært rusfri nesten et år, og så sitter han her og forteller at han planlegger sin første sprekk, bare på grunn av angst for at det går så bra.
Jeg forstår ikke dette. Jeg tenker at i hans situasjon ville jeg vært lykkelig over endelig å ha fått hjelp til rett tid slik at jeg kunne finne veien ut av rusmiljøet. Hvorfor i alle dager er han så redd at det kan føre til at han sprekker? Han har jo sloss og kjempet for å komme dit han er i dag.
Ukjente koder
Kan det være overgangen mellom to roller? Han kjenner rusmiljøet. Der har han en posisjon. Folk kjenner ham og vet hva han står for, og vet hva de kan forvente av ham. Han kjenner kodene, og på den måten er det et trygt miljø.
Dette nye livet er fullt av ukjente koder, frister man må holde, og forventninger om å møte opp uansett dagsform. Han får en forferdelig jobb med å overbevise seg selv og andre om at man duger.
Dette kan jeg forstå. Dette kan jeg kjenne igjen.
Hvis jeg skulle flytte til et sted hvor ingen kjenner meg, bryte med alt jeg har vært og alt jeg har gjort. Hvem blir jeg da? Hvem er jeg hvis ingen kjenner meg? Hvis jeg bare har et navn, et ansikt og en fortid som jeg helst ikke vil snakke om?
Skal bytte et helt liv
Livet er fullt av overganger. Barn som har flyttet mye er eksperter. De står der i første friminutt på den nye skolen og prøver kanskje ikke å synes. Etter hvert får de venner og alt blir bedre. Man bytter jobb og aner ikke om folk har faste plasser i kantinen. Man bruker mye krefter på ikke å tabbe seg ut. Det er strevsomt, men overgangen som denne mannen står overfor er gigantisk. Her er det ikke bare en jobb eller skole som skal byttes, men et helt liv.
Jeg kan ikke la være å tenke på eremittkrepsen. Han bor i et tomt sneglehus og alt er fint, men så en dag kjenner han at dette huset er for lite. Han kjenner at det hindrer ham i å utvikle seg. Det gnager over ryggen og han kan nesten ikke bevege seg lenger. Han må finne seg et nytt skall, men han vet at han er fortapt hvis noen finner ham i overgangen mellom to skall. Her kan vi snakke om angst for overganger.
Men trøsten er at hvis du først klarer overgangen uten å sprekke, så kommer det etter hvert til å gå bra i det nye huset. Det er kanskje litt for stort for deg til å begynne med, men du vokser inn i det med tiden.
Lykke til med dine overganger, og hatten av for dem som ikke sprekker.