Feminist? Ja visst!
For meg; av den enkle grunn at det er den eneste måten vi kan forholde oss til hverandre på i verden: at vi tenker, tror og handler ut ifra at vi er like mye verdt, kvinner og menn. At våre stemmer teller likt. Og skal høres. At jenter verden over ikke skal eies av noen. Eller kunne selges. At de skal være frie til å si ja eller nei. Eller veit ikke. Eller til å bli eller gå. Til å skape sine egne liv. Mine døtre skal ha de samme rettigheter og plikter som mine brødres sønner. De skal ikke unnskyldes for sitt kjønn. Jentene jeg møter på gata skal slippe å bli fortalt hvordan de skal gå kledd. Eller hva de skal være redde for. Og det gjelder for gutta også.
Ikke makt i kraft av kjønn
Respekt, rettigheter, plikter, muligheter handler om menneskesyn og menneskerettigheter. Det handler ikke om likhet, som i at vi er like, skal være de samme, som om statsfeminismen faktisk fins og har sagt det. Men at vi skal ha muligheter og rettigheter i kraft at vi finnes i alle våre avskygninger, og ikke makt i kraft av kjønn. Til trøst: kroppene våre vil alltid være her, og vise oss all den forskjelligheta vi representerer. Og kan glede oss over.
Hver menneske sin stemme
Så er det spennende diskusjoner å gå inn i. Hva er kultur, hva er natur, hva er biologi, hva er lært, hva er forventninger til kjønn, hvordan skapes kjønn, hvordan kjønnes vi – som kvinner og menn?
Det er da 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i Norge kommer med en befriende og betimelig påminnelse, nemlig at det er faktisk dette det handler om. Når vi skreller ned til beinet. Hvert menneske sin stemme. Punktum. Dette er demokratiets grunnvoll. Hvert menneske sin stemme.
Men da skal også stemmene kunne la seg høre. Uten frykt for represalier. For forfølgelser. For hatefulle ytringer. Slik vi har fått det beskrevet fra lille Norge de siste ukene – hvilke konsekvenser kvinner med meninger må leve med. Hva de må være forberedt på å få slengt etter seg i ymse media. Og jeg tenker det er underlig at noen finner det verdt å bruke sin ytringsfrihet til å hetse og hate kvinner som mener noe, som er synlige, som har makt i kraft av sine argumenter og sin kunnskap.
Mye er ugjort
Ingrid Bjerkås blei ordinert som Norges første kvinnelig prest i mitt fødeår, 1961. Fra da kunne hun la sin stemme høre fra alter og preikestol. En lydmur var brutt. Og det var ingen vei tilbake for kirka. Men likestillingsloven gjelder fortsatt ikke. Det er også underlig. Og uverdig. Og tyder på at mye er ugjort. Flere stemmer må høres.
Dette blei svært tydelig for meg her om kvelden i Vår Frue kirke. Vi markerte stemmerettsjubileet med å lansere presten Gyrid Gunnes sin pamflett ”Å forkynne Guds ord klart og urent” i Aschehougs serie ”Stemmer”, der ett essay utgis hver måned i 2013.
Dette prosjektet handler om hva kvinner vil si, ikke hva det vil si å være kvinne. Og Gunnes bruker sin stemme til et utkast til en feministisk prekenpraksis. Hun minner oss på at et ærlig prekenarbeid tar både kunnskap, innsikt og menneskelig erfaring med på prekestolen – av respekt både for de hellige tekstene og menneskene. Tekstene tåler våre kritiske blikk og spørsmål. Og vi skylder menneskene som lytter å være ærlige – ikke harmonisere der det er disharmoni. Ikke idyllisere der det er brutalitet, hierarki eller makt som demonstreres. Dette burde ikke være kontroversielt.
Stemmer av utenforskap
Men vil vi høre hvordan erfaringene også av utenforskap gis stemme? Disse stemmene hører vi mange av i Vår Frue – åpen kirke. Og de forplikter oss.
Så: vår verdenskjente norske litteraturprofessor Toril Moi skriver i startnummeret av ”Stemmer”: ”Et godt samfunn tar språk alvorlig og oppmuntrer sine borgere til å utvikle evnen til å se på verden, på andre mennesker, på seg selv med et rettferdig og kjærlig blikk.”
Rettferdige og kjærlige blikk. Det er det vi trenger. Hver og en av oss. Uansett kjønn. Uansett. Og solidaritet. Snart er det 8. mars. Feminist? Ja visst!
(innlegget har også stått på trykk i Adresseavisen)