Helsetilsynet avdekker stadig lovbrudd, grove feil, mangler og uverdige tilstander på norske sykehjem. Sykehjemmene er gjennomregulert av lovverk og forskrifter – nettopp grunnet gjentatte feil og mangler, og det finnes til og med en verdighetsgaranti. Kan elendighetsbeskrivelsen aldri snu?
Så var det her igjen: Dagsrevyen meldte tirsdag kveld om svært alvorlige tilstander ved 70 prosent av sykehjemmene som hadde hatt tilsyn i fjor. 70 prosent – det er mange steder og altfor mange pasienter som blir rammet. NRK rapporterer bl.a. om «Erfarne ansatte opplevde at tilbudet på sykehjemmet nå var uverdig» og «Symptomer blir feiltolket og sykdommen ikke fulgt opp». Dessverre har vi hørt slikt altfor mange ganger før, noe som gjør meg trist som demenssykepleier med lang fartstid på sykehjem. Men hva skyldes dette?
Ingen enkle svar
Det finnes ingen enkle svar – da hadde vi løst problemene for lenge siden. Det finnes så mye lover, forskrifter og retningslinjer for sykehjemsdrift, men det er få ansatte «på gulvet» som kjenner disse reglene. Lederne skal, men følges det opp? Hvordan håndteres avvik?
Men det er noen ting som utkrystalliserer seg. NRK1 viste historien om den overmedisinerte alzheimerpasienten som fikk så mye beroligende at familien trodde han nærmet seg terminalfasen. Jo, sykehjemmet har rutiner for medisinvurdering, men det er noe riv ruskende galt når ikke ansatte nærmest pasienten reagerer på slike bivirkninger. Det var nok meningen å roe ned pasienten, men ikke så voldsomt, vel…?
Mangel på innsikt i pasientsituasjonen
Det er mangel på avviksrapportering, ja. Men det er først og fremst mangel på faglig innsikt i pasientsituasjonen, som fagfolk skal kunne forstå. Vel, når pasienten slås i gulvet, kommer man et stykke med klokskap i vurderingen også. Det handler om å si ifra!
At symptomer blir feiltolket og sykdom ikke fulgt opp, er dessverre altfor vanlig. Det henger først og fremst sammen med at pasientgruppen som behandles på sykehjem generelt er SVÆRT syk og preget av et sammensatt diagnosebilde, flere medisiner (som virker hver for seg og påvirker hverandre ved siden av bivirkningene).
Men viktigst er at 80 prosent av sykehjemspasientene har demenssykdom, og ofte med adferdsutfordringer i tillegg. Personer med demens har store problemer med å uttrykke symptomer de opplever, som smerter, mageknip, hjerteproblemer, sultfølelse, angst og uro. De er derfor helt avhengige av personalets evne til å tolke pasientsymptomer og gjøre de riktige tingene, altså å fange opp sykdom. Deretter behandle sykdom, som kanskje pasienten ikke samarbeider om. Flere enn meg har mangt et forsøk på motivering av alzheimerpasienten som nekter gangtrening etter nylig behandlet lårhalsbrudd.
Kompetente søkere skremmes vekk
Dette løses ved tilstrekkelig kompetent personale, men det er heller ikke nytt. Det er ingen hemmelighet at sykehjem ikke er den store rekrutteringsarenaen for helsepersonell. Og slike oppslag, som ble avdekket av Helsetilsynet, gjør bare vondt verre i forhold til å øke motivasjonen for å jobbe på sykehjem. I tillegg til at marginal bemanning for mange steder skremmer vekk kompetente søkere.
Oslo kommune liker å svare med økt konkurranse og konkurranseutsetting. Slike avtaler løper noen år, så er det ny, krevende og opprivende anbudsrunde. Å bygge opp kompetente fagmiljøer tar mange år!! Videreutdanninger tar gjerne 1-2 år pr. ansatt, og alle kan ikke utdannes samtidig. Implementering av kunnskapsøkning er tidkrevende prosesser. Og det krever oppegående ledelse nær omsorgsgiverne, noe som helt sikkert kan løftes høyere i denne sektoren.
Hvordan lære av hverandre?
Det finnes heldigvis mange gode og flotte sykehjem i dette landet, men det er dessverre ikke så spennende for pressen å omtale. Hva gjør disse stedene som er så bra? Hvordan lære mer av hverandre? Det finnes løsninger, men flere sykehjem har dessverre ikke nok penger til å bruke på omfattende og nødvendig kompetanseutvikling.
Jeg ønsker så veldig å løfte enda høyere at eldreomsorg, demensomsorg og geriatri er utrolig spennende og krevende fagområder! Det er en utfordrende jobb på mange måter, men utrolig meningsfull og viktig.
Pressens samfunnsansvar
Ja, pårørende må fortsette å klage på lovbrudd og manglende omsorg. Allikevel må omsorgen løftes frem i det positive offentlige lyset også, og det må gjøres av sektoren selv inn i media. Men media må ville ta imot slike henvendelser i større grad, og her mener jeg at pressen har et samfunnsansvar.
Kanskje vi en gang klarer å rive ned stablene av elendighetsbeskrivelser som tårner seg opp?