Hun var som et strå, da jeg var sårbar. Hennes omsorgsfulle nærvær var helende. Det gav næring til en ny skapende kraft i meg.
Jeg måtte risikere alt, og ble svært redd. Men hennes nærvær løftet meg. Hva var det hun egentlig gjorde?
Hun hadde mot til å trå over en grense, inn til meg. De andre holdt seg på trygg avstand.
Hun våget å være i et mørke sammen med meg, der jeg ble sett i min svakhet. De andre ville helst skru på lyset.
Hun var som et strå. Rak og sterk, men samtidig myk nok til å kjenne på vindens overflate sammen med meg. Sterk på rot, men sårbar likevel. Lyttende til meg.
Hennes nærhet gav meg erfaring av en slags kjærlighet. Den løftet meg opp.
Hennes interesse for mitt liv kom til uttrykk på en måte som jeg forstod. Den skapte aktelse i meg.
Hennes styrke gav trygghet.
Hun fikk meg til å le! Det gav meg en verdifull pause fra tårene!
Mange var redd for mitt mørke. Fryktet de sin egen sårbarhet?
Hva har de erfart, de som tør å dele litt av sin styrke? Har de en grunnleggende bevissthet om at vi alle er både sterke og svake? At vi dermed ikke er så ulike? En bevissthet om at menneskelig styrke først kan vokse, idet man erkjenner sårbarheten?
Det at hun våget å bøye seg ned, løftet meg opp. Og det gjenreiste min iboende evne til å klare meg selv.
Fravær av kjærlighet, skaper angst og fortvilelse. Kraften tappes, og man dør litt. Det var så avgjørende at hun våget.
En takk til deg som var strået mitt. Du som gav meg følelsen av å være i armene til en engel. Jeg fant litt hvile der:
Jeg vil alltid huske at det er verdt å ta en sjanse. Jeg vil undersøke på en var måte, om den andre ønsker et nærvær.
«La meg bringe lys der mørket ruger»
Frans av Assisis bønn