En gjest sovnet på Bymisjonens kafé Møtestedet i går. Han var ganske ruset og sigen da han kom inn, og sovnet fort etter å ha fått i seg litt mat. Plutselig fikk vi ikke liv i ham.
Kollegaen min hadde flere ganger sett til ham og vekket ham for å være sikker på at han ikke gikk inn i en overdose. Jeg kom bort og ristet i ham jeg også, men fikk ikke vekket ham.
Jeg sa navnet hans og fortsatte å riste og klemme ham i armen. Vi sa til ham at vi var urolige og at vi ville ringe ambulansen hvis vi ikke fikk mer kontakt med ham. Etter hvert gløttet han litt på øynene.
Jeg er kjenner alltid på en uro i slike situasjoner, og er varsom. Noen kan nemlig bli irriterte fordi vi maser dem ut av et behagelig modus. Samtidig må vi vite at de ikke er i ferd med å få en overdose. Jeg fortsatte derfor å klemme han i armen og småsnakke.
Da det etter en stund skjedde noe annet i kafeen, stoppet jeg med klemmingen. Plutselig kjente jeg at han tok forsiktig etter hånden min og sa noe. Jeg bøyde meg ned for å høre hva han sa:
– Kan du ikke fortsette å klemme meg i armen litt til a?
Selvfølgelig kunne jeg det, og jeg fortsatte, mens jeg ble minnet på hvor nødvendig litt nærhet og omsorg er for oss mennesker.