Er vi kvinner undertrykket? Nei, jeg tror ikke det, men noen ganger er det godt å være uten menn. Er dette diskriminerende? Ja, kanskje.
I vår lille kafé har vi daglig besøk av en gruppe menn fra Somalia. Det er en håndfull hyggelige og engasjerte menn som kommer hver morgen klokka ni og diskuterer ivrig over en kopp kaffe. Hva diskusjonene dreier seg om har ikke jeg innblikk i for jeg forstår ikke språket de snakker seg i mellom.
En dag bestemte redaksjonen for Bymisjonsnytt Østfold seg for at jeg skulle intervjue en av disse mennene til sin faste spalte ”stamgjest i kafeen”. I løpet av intervjuet spurte jeg blant annet min utvalgte representant for gruppen om hvordan det kan ha seg at det aldri var noen damer sammen med dem når de kom i kafeen.
– Ikke naturlig
Han forklarte at i deres kultur ville det være helt unaturlig. Damene var som regel hjemme og stelte i huset. Hvis det skulle komme en dame fra Somalia inn i kafeen, ville det ikke være naturlig for henne å sette seg sammen med dem.
Jeg tenkte at dette var akkurat som jeg hadde trodd. Mennene var på kafé og hygget seg, mens kvinnene nærmest var tvunget til å være hjemme. Min første tanke var at dette virket veldig diskriminerende. Dette måtte jeg få vite mer om.
– Men hvis de hadde gjort det, spurte jeg. Hvis de hadde kommet inn i kafeen og satt seg sammen med dere, hvordan ville dere reagere?
– Det hadde vært helt i orden. Ikke noe problem, svarte han.
– Men hvis jeg satte meg ned sammen med dere, ville det også være greit? spurte jeg.
– Naturligvis, det ville være en ”pleasure”. Men en somalisk dame ville ikke valgt å sette seg sammen med dem, svarte han. Det er ikke en del av deres kultur.
Jeg tenkte at dette var et sørgelig tegn på at kvinnene i deres kultur er undertrykket. En sånn deling mellom kjønnene har vi heldigvis lagt bak oss for flere tiår siden her i Norge.
Undertrykket?
Av flere gode grunner har jeg begynt å trene aerobic i vinter. Det ser ikke ut til å være til å unngå at vi i løpet av treningsøkten blir liggende på gulvet i positurer som jeg ville opplevd som ganske pinlige hvis det hadde vært menn til stede. Jeg tror rett og slett at vi ville ha droppet noen av øvelsene hvis vi hadde trent sammen med menn.
Men hvorfor ville vi det? Er vi ikke vestlige, frigjorte kvinner som forlanger å bli sett på som noe mer enn en kropp? Jo, visst er vi det. Er vi redd for å bli antastet av eventuelle menn? Nei, slett ikke. Men betyr det at vi er undertrykket? Nei, jeg tror ikke det. Det er bare det at på noen arenaer er det godt å være uten menn.
Diskriminerende?
Er dette diskriminerende? Ja, kanskje. Jeg har snakket med noen menn som godt kunne tenke seg å trene kondisjon og styrke uten at det nødvendigvis behøvde å være en fotball involvert i treningen. Men da de hørte at det bare var kvinner til stede, ble det jo uaktuelt å møte opp. Hadde de kommet, så ville de vært velkommen, selvfølgelig. Men det er godt at de ikke er der.
Dette er ikke et innlegg i debatten om undertrykking av kvinner. Men hvis vi leter i vår egen kultur finner vi muligens noen paralleller til kulturer som vi føler oss veldig forskjellige fra. Kanskje vi ikke skal være så snare til å kritisere alt vi ikke forstår.