For meg og mange andre vil det ikke koste noe å passere vinen i butikkhyllene. Men for noen vil det kreve så fabelaktig mye viljestyrke å gå forbi, at det vil stå om melk og brød til barna eller vin til mor og far.
Etter litt forarbeid skjønte jeg at jeg måtte blogge om vin i butikk. Jeg skal synse i vei, og samtidig hevde at dette er kunnskapsbasert synsing. Jeg håper og tror at jeg bærer en stemme for folk som synes at det å få enda større tilgang til alkohol, vil gjøre livet vanskeligere. Og ikke minst ønsker jeg å være en stemme for veldig mange barn som blir direkte påvirket dersom vin i butikk blir innført.
Kunnskap?
Når det gjelder rusmiddelrelaterte saker, er vi ikke så nøye med kunnskapsgrunnlaget. Hva som påvirker oss og hvordan eventuelle medsøstre og -brødre kan ta skade av det, betyr ikke så mye hvis vi tror det kan gagne oss selv. Vil vi ha alkohol, så skal vi ha det. Sånn kan Unge Venstre og deres likesinnede fremstå i sin iver etter å selge vin i butikk.
Når vin i butikk fremmes som et gode for befolkningen, så fremmes det også en forestilling om at vi nesten ikke har mulighet til å få tak i alkohol i dette landet. Som om Vinmonopolet er et onde. Som om vi er bakstrevere i Norge, mens det på kontinentet er så staselig og gjevt.
Her på knatten sitter vi liksom uten mulighet til å skaffe det vi trenger. Og sant nok; ikke alle barn med foreldre som tar et glass, lider av det. Men det er altfor mange barn som lider av det vi bagatelliserer bort.
Alltid voksenbrillene på
Hvorfor det, tro? Jo, fordi vi nesten alltid har voksenbrillene på når vi snakker om alkohol. En voksen kan tenke: jeg tåler jo to glass! Mens barnet ditt tenker kanskje: den vinånden orker jeg ikke! Eller at voksenstemmer blir veldig høye, til og med før man har begynt å drikke…
Som alltid på dette punktet får jeg en ubendig trang til å si: nei, jeg er ikke avholds selv. Jeg drikker vin og øl stadig vekk. Jeg fatter bare ikke jaget etter denne tilgjengelighetsøkningen. Vi får vel tak i rusmidlene våre?
Samtidig drikker jeg mindre enn jeg sannsynligvis ville gjort dersom jeg ikke var leder for en rusbehandlingsinstitusjon og traff på alle menneskene (som pasienter) som sliter sånn med avhengighet utviklet over tid, med alle sine valg-dilemmaer, med sine historier om hvordan de har ødelagt for seg selv og sine pårørende.
Solidarisk tilgjengelighetspolitikk
Man får nesten følelsen av at vi som sier «nei, takk» til vin i butikk, er forbudskåte. Slik er det slett ikke. Man får kjøpt øl, vin og sprit seks av ukens sju dager i alle byer og tettsteder – og med litt planlegging også ute på knatter og øyer i kongeriket.
Vi har en pris- og tilgjengelighetspolitikk med aldersregulering i dag som jeg synes er solidarisk. For et par år siden traff jeg den helsepolitiske lederen i Berlin. Aldersgrensen for alkoholkjøp i Berlin er 16 år. Hun sukket og sa: «Tenk om vi hadde vært så kloke som dere!»
Vinmonopolet er dessuten, i dagens praksis, en veldig god påvirker og informasjonskanal om vin og svangerskap, om vin og bilkjøring og andre måter alkohol påvirker oss. Jeg tror ikke dagligvarebutikkene vil holde en slik profil.
Adjø solidaritet?
Vi går alle i butikken. For meg og mange andre vil det ikke koste noe å passere vinen i butikkhyllene. Men for noen vil det kreve så fabelaktig mye viljestyrke å gå forbi, at det vil stå om melk og brød til ungene eller vin til mor og far.
Jeg synes det er vilt at vi ønsker disse ganske mange menneskene, som vi kanskje til og med kjenner, så mange kvaler og så mye smerte, og forvente at de skal vise så mye viljestyrke.
Kan ikke lære alt av «kontinentet»
Som alle sydenelskere (som ikke har blitt snydenelskere) har registrert, så er åpningstidene på barer og restauranter annerledes enn her i nord. Egnede steder for fyllefest er ofte vanskelig å finne i for eksempel Italia. Der stenger restauranter og barer som regel mellom klokka 23 og 24. Stormfyll, med de konsekvensene Oslo-politiet vet mye om, vil derfor ikke være så fremtredende fenomen i de landene vi gjerne «strekker oss etter».
Nei, vi må slutte å tro at vi kan lære alt av kontinentet. Noe er vi bedre på her oppe i utkanten. Venstre vil, muligens med støtte fra Høyre og FrP, kunne påføre oss alle en alkoholpolitikk som er svært ulik dagens, og som vil koste oss dyrt. Vinmonopolet vil neppe overleve, ettersom nordmenn flest er mer opptatt av pris enn kvalitet og de færreste av oss ser potensielle konsekvenser av en slik omlegging.
Prisen vil bli høy i form av direkte og indirekte skader på både den som drikker for mye og de som står rundt. Igjen er det tid for å minne om uskyldige barn som lider under omsorgssvikt og vold, som selv må ordne opp i livene sine, som må lure på om det er trygt å komme hjem i dag, som stadig går med vondt i magen og mange andre plager.
Hva med barnas frihet?
Kanskje kan vi skjele til nabolandene våre, særlig Finland og Sverige. Der har selv borgerlige og liberale politikere har skjønt tegninga etter at raten på skader, vold, dødsfall og antall sykefraværsdager har rast i været etter innføring av en mer liberal alkoholpolitikk.
Unge alkoholavhengige, kraftig økning i voldsbruk, og alt vi vet om barn som får lide – dette burde partiet Venstre, som utgir seg for å være opptatt av frihet, studere nærmere. Venstre setter mennesket i sentrum og har frihet som en sentral verdi. Jeg skulle gjerne sett noen refleksjoner rundt hvilken kategori man definerer barn som. Eller ugyldige? Blir vi mennesker først når vi kan handle øl?
Noen kilder:
Statens folkehelseinstitutt i Sverige
Man finner også mye nyttig på: www.sirus.no