Det foregår en gedigen forflytning i disse dager. Av mennesker, pasienter og fagpersonell og (fag)fokus. Det skjer litt i det stille, i skyggen av andre mer politisk konfliktfylte samfunnsområder.
Helse og omsorgstjenestene går i retning av lokalsamfunnet – altså tettere på deg, på meg, på hver og en av oss.
At det er stille betyr ikke at det er uviktig, snarere tvert om: hvordan grunnleggende velferdstjenester innrettes er nokså grunnleggende i vår samfunnskontrakt. Og skal dette bli bra, må vi lokalt vurdere konsekvenser og behov, og vi må løfte dette opp i samtalen.
Å bo hjemme så lenge som mulig
Vi lever lenger i dag, vi har flere friske eldre år, velferdsteknologien åpner for nye og mange ennå ukjente muligheter. For langt de fleste av oss betyr dette at vi kan se inn i en fremtid med flere gode eldre år. Det er år vi håper vi kan leve ut drømmer og gjøre hva livet tidligere ikke har gitt rom for.
Det er uttalt mål fra myndighetenes side at mennesker/eldre skal kunne bo lengst mulig hjemme. Som oftest korresponderer dette med målet til den enkelte. Det har store konsekvenser for innretning av tjenester, mer ambulante og mindre institusjon. Og – den enkelte får frihet til, men også ansvar for, å skissere behov – når de oppstår.
Så langt, så bra.
Eldrebefolkning med stort spenn i behov
Mange, kanskje langt de fleste vil ha ressurser og kapasitet til å innta den aktive og selvbevisste brukerrollen det legges opp til. Men ikke alle. Og ikke hele tiden. Da blir det en utfordring å sikre at tjenestene fordeles rettferdig – basert på behov – og ikke ut ifra hvem som fra før er mest ressurssterk.
I dagens system har fastlegen en nøkkelrolle som portåpner og dørvakt, alt etter som. Også i tiden som kommer vil denne inneha en nøkkelfunksjon.
Likevel, for de mest sårbare er behovet antagelig mer enn av medisinsk art. Det vil dreie som en type veiledning inn i muligheter og valg som finnes, et behov for at «noen» ser til at dine interesser er sikret, en forvalter, et ombud og en døråpner til lokale nettverk og møteplasser. Dette kan ikke legen gjøre. Hvem gjør det da?
Innovative førstelinjetjenester
Som leder av Engelsborg, en ideelt drevet virksomhet på Grünerløkka i Oslo, der man over mange år har tenkt utradisjonelt sammen med kommunen (bydel) og utviklet den såkalte Storbymodellen, ser jeg stadig mer betydningen av å skape møteplasser og bryte isolasjon som vesentlig i det helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeidet.
Ved å legge hele sosialtjenesten for befolkningen over 65 år til et åpent møtested, får det sosiale arbeidet helt andre nøkler og verktøy til rådighet. Med den nylig fremlagte stortingsmelding «Morgendagens omsorg», med uttrykt ønske å flytte ressurser til tidlig innsats, tydeliggjøres ennå klarere behovet for innovative førstelinjetjenester, som senker barrierer, bidrar til autonomi, aktiverer og er helsefremmende
En modell for morgendagens omsorgstjeneste
Her hos oss, midt i hjertet av Oslo, har vi kalt modellen vår «Storbymodellen». Egentlig et nokså misvisende navn, men det speiler at det ble etablert i en annen virkelighet enn i dag.
Modellen vår er etter det jeg erfarer, nokså unik. Slik jeg ser fremtidens omsorgstjeneste i kikkerten, tror jeg vår modell vil kunne sikre en tettere og en mer rettferdig helse og omsorgstjeneste.
Når vi nå inviterer helseminister Jonas G. Støre til besøk, er dette hovedbudskapet.
God helg!