Dette var min innledning på avslutningsseminaret for Bymisjonens Psykiatriske Døgnrehabilitering (BPR), som etter 30 års drift legges ned 1. juli 2013:
La meg ta sorgen og frustrasjonen med en gang. Jeg synes det er vondt at vi avvikler BPR. For jeg vet om kvaliteten, verdien, behovet og styrken ved BPR. Jeg vet at hver eneste beboer har en helt spesiell verdi, med en egen historie, spent ut mellom svakhet og styrke, motgang og framgang.
Jeg er på vegne av Bymisjonen utrolig stolt over det arbeidet dere har gjort i Louises gate og på Tåsen, dere som nå har hatt deres arbeidsplass der, og alle de som har arbeidet der før. Derfor er det så frustrerende at vi ikke har klart å gi BPR et fundament også inn i framtida.
Gode intensjoner blir ansvarsfraskrivelse
Jeg tror vi ser et trist eksempel på hvordan summen av uttalt gode intensjoner og hensikter i systemet blir til fallgruber, tomrom og ansvarsfraskrivelse. Dette er lærdommer vi også skal ta med oss. Hvorfor skjer det, at gode, nødvendige, helsebringende tiltak som BPR ikke får fortsette? Hvordan kan det ha seg at intensjon om bedre samhandling blir til krangel om hvem som skal gjøre hva, på en slik måte at det viktigste ikke gjøres? Hva kan læres av dette? Hva må gjøres for å forhindre flere slike utfall?
Pila peker også mot oss som bymisjon, og mot meg som leder. Hva kunne vi, hva kunne jeg, gjort annerledes, bedre, for å hindre dette utfallet?
12 personer uten bolig
Jeg vet at det akkurat nå er mange beboere, tirsdag var det 12, som ikke vet hvor de skal bo om en måned. Jeg synes det er helt uforsvarlig. Hvem av oss hadde ikke hatt dårlig nattesøvn overfor en slik fundamental usikkerhet?
Jeg ringte tirsdag til toppledelsen i både kommunen og Ullevål sykehus, og jeg fikk personlige forsikringer fra kommunaldirektøren om at de kjente sitt ansvar og skulle se til at alle beboerne ble tatt hånd om på en god måte.
Vi kan ikke annet enn å høre på det. Og så følge årvåkent med og gå sammen med våre beboere alle disse siste ukene og døgnene for BPR.
Kraft til den som er trøtt
Å gi kraft til den som er trøtt. Det er dette BPR har handlet om og vært. Et sted for å få ny styrke. Det er det som har vært oppgaven gjennom dag og natt for dere gode medarbeidere, i Louises gate og på Tåsen. Å gi mot. Mot på livet.
Livsmot. Så grunnleggende. Så krevende.
Lyden av en skjør stillhet
Sist søndag ble det i Den norske kirke lest en tekst fra 1. Kongebok 19. Den handler om en mann som har mistet motet på livet. Han befinner seg på kanten. Han søker opp i fjellet, fortvilet. I fortellingen får denne mannen, profeten Elia, kraft.
Først gjennom noe så fundamentalt og enkelt som søvn og mat. Deretter gjennom et nærvær. Et hellig, styrkende nærvær som ikke viser seg i stormen som raser over fjellet. Heller ikke i jordskjelvet som skaker grunnen han hviler sitt trøtte hodet mot. Heller ikke i ilden som faretruende freser mot ham. Men så hørte han ”lyden av en skjør stillhet”, står det. Og der kom styrken fra, der viste Gud seg som nærværende. Derfra kunne den trette hente kraft.
Lyden av en skjør stillhet: Jeg vil tro den lyder ofte på BPR. Jeg vil tro at deres kompetanse ligger mye i å lytte til den. Og til å finne styrken i den. Og hjelpe andre til å lytte til den lyden. Og finne styrke fra den, styrke i seg selv og styrke utenfra.
Lyden i den skjøre stillheten. De store framskrittene i de bittesmå endringene. Det trassige håpet midt i mye fortvilelse.
Les også: Hvem skal være de hjelpeløses hjelper?
Les også: Helsepolitikere besøkte nedleggingstruet tiltak
Les også: Forstår vi konsekvensene av kuttene i omsorgstilbudet til psykisk syke mennesker?