”Jeg har ikke noe problem med innvandring generelt, men når det kommer til somaliere har jeg ikke noe håp om at de skal bli velfungerende i Norge”. Denne setningen ble jeg servert en liten tid tilbake.
Den var ikke ment som en direkte kritikk av somaliere, snarere var det en resignert kommentar fra en som lenge har fulgt med på innvandringsdebatter i media.
Han fulgte opp med de stereotypiene og generaliseringene som ofte følger slike utsagn. Han hadde mange ankepunkter, og alle handlet om somaliere som gruppe. Da jeg spurte ham så hva han tenkte om somaliske barn, virket han nærmest indignert da han med autoritet utbrøyt: ”Enten man tenker arv eller miljø, ser det mørkt ut. De er ikke som oss, opptatt av demokrati og likestilling”.
Enkelttilfeller blir tendenser
Jeg takket hoderystende for meg for å unngå å lage en scene, men her er mitt tilsvar:
Det er beleilig å snakke om pakistanere, somaliere, ikke-vestlige innvandrere, rom og afrikanere. Det gjør det langt enklere å maskere innholdsløse generaliseringer som saksbaserte observasjoner. Det gjør det også enklere å bruke enkelttilfeller som uttrykk for tendenser, holdninger og i verste fall som sannheter om etniske grupper.
Videre muliggjør det debatter som ikke tar utgangspunkt i noen reell side ved samfunnet vårt. Politikere gjør det, journalister gjør det og mannen i gata gjør det. Det skilles ikke mellom kjønn, alder eller historier.
Lønnsom innvandring?
Debatten, som igjen er oppe, om at innvandring ikke er lønnsomt, er uttrykk for en slik hang. Det faktum at vi er i ferd med å eldes som nasjon, at hele prosjekt Norge er i ferd med å bli en økonomisk belastning, kan ved et trylleslag bli et spørsmål om innvandring. Er det lønnsomt? Nei!, runger det. Hva skal vi så gjøre med det?
Det diskuteres og agiteres, men kjedelig nok skal vi selvfølgelig ivareta de politiske forpliktelsene vi har overfor EU, EØS og FN. Vi skal med andre ord fortsette som før.
Stikk i strid med hva man skulle tro når man hører politikere eller kommentatorer snakke om innvandrere som en gruppe utenforstående, så har den store majoriteten av innvandrere akkurat de samme rettighetene og statusen her til lands som Ola og Kari. Det er ikke et spørsmål om lønnsomhet, velvilje eller storsinn, det er et spørsmål om politiske avtaler, forpliktelser og respekt.
Integrering – hvem har ansvaret?
Et annet tema vi ustanselig diskuterer som om det er et spørsmål om vilje og innsats, er integrering. Opp og i mente grunner vi over dette. Vi leter i vår egen historie for å finne en kulturell standardpakke som kan serveres som en ABC i norskhet, og vi danner grenser for innside og utside. Dette er en enveiskjørt aktivitet, der den fremmede, nesten utelukkende ikke-vestlige innvandreren, har alt ansvar for å tekkes våre desperate jakt etter det ubesudlede og rent norske.
Vi stiller oss ikke nødvendigvis bak idealene kulturelle bautaer som Wergeland, Bjørnson og Nansen lærte oss om nestekjærlighet og sosial bevissthet, men nåde den ”utenforstående” som tukler med brunosten, flagget eller dugnadsånden. Det er det kun etnisk norske som kan gi blaffen i. Å få norsk ungdom til å synge vår kulturarv unisont, har vi for lengst gitt opp. Innvandreren skal ikke slippe like enkelt!
Hva er prisen?
Hva er så prisen for å diskutere innvandring, enkeltgrupper og skrekkscenarier som om det var noe enkelt og likefrem? Eksempelvis at somaliske barn ikke er som oss med vår medfødte respekt for demokrati og likestilling?
Jo, prisen er forholdsvis høy, og mer enn det så er det en øvelse i å stikke kjepper i egne hjul. Det er mange som kommer til Norge med svekkede forutsetninger for å gli sømløst inn i vår daglige tralt. Krig, trusler og traumer har den effekten på folk. Vi trenger ikke å ha forståelse for dette på empatisk grunnlag, men når vi skal organisere oss politisk og som samfunn er dette noe vi må bruke tid på. Vi trenger heller ikke å skille mellom en voksen somalier med sine vaner og uvaner, og hans barn. Men om vi unngår å inkludere og grunnlegge muligheter for å ta steget ut av gruppen ”somalier” for barn, gjøre vi det reelle integreringsarbeidet langt vanskeligere.
Humanistiske verdier – ikke økonomiske prinsipper
Personlig vil jeg gå så langt som å si at vi står ansvarlig for å skape et troverdig alternativ for våre nye, da spesielt de unge, landsmenn. Et alternativ som er bygget på respekt, som underbygger styrkene i flerkulturell bakgrunn og som også vi nordmenn kan være stolt av. Et samfunn forankret i humanistiske verdier snarere enn økonomiske prinsipper.
Barn og ungdom som vokser opp her, ønsker alle å finne trygghet, likhet og tilhørighet. I eget arbeid med ungdommer som har kommet hit via virkelighetens mange harde ruter, er det én ting som stikker seg ut mer enn noe annet. De vil gli så sømløst inn i det norske som mulig. De vil være én i mengden og de vil gjøre hva som helst for å kalle dette landet sitt nye, rettmessige hjem.
Debattene, generaliseringene og stormene i fingerbøller og vannglass skaper en vedvarende rift mellom det vi burde diskutere når det kommer til innvandring og integrering, og det vi faktisk skravler om. Hege Storhaug har rett i at det ikke er lønnsomt med innvandring. Det koster. Jeg foreslår derfor at vi bruker de kommende årene på å diskutere hvordan vi mer effektivt skal hjelpe skjebner som kommer hit med traumer. Hvordan vi på den måten raskere kan gjøre dem i stand til å lære norsk og bidra i samfunnet.
Videre foreslår jeg at vi investerer i kunnskap som gjør det enklere for oss å la de som kommer, benytte den kompetansen de kommer med, slik at det blir færre professorer og velutdannete som kjører buss og taxi.
Sist, men ikke minst, foreslår jeg at vi tar et godt og langt blikk på avstanden mellom de verdiene vi ofte forfekter som norske, og det språket vi bruker om innvandrere. En samtale om hvor vi står moralsk og politisk, vil være bra for både somalier og nordmann, og mer enn det, det vil være starten på en utvikling der det somaliske barnet, som har like mye rett på en oppvekst her til lands som alle andre, kan finne sin egen norske stemme.