Trondheim har ei utmerka elv te å spøtt i. Trondheim er Norges kirkehovedstad. Trondheim er den gamle kroningsbyen. Alle nasjonale hendinger markeres stort i Trondheim. Trondheim er en framtidsby. Det utvikles kunnskap og teknologi verden trenger.
Trondheim har med rette mye å være stolt over. Og det er da jeg har ei utfordring til byens politikere: hva med å gå på valg på dette – å gjøre Trondheim til en foregangsby når det gjelder hvordan vi tar i mot tilreisende?
Og da tenker jeg ikke bare på turister som gjerne kommer hit for historie, kultur, natur og vennlige mennesker med og uten bart. Jeg tenker også utover pilegrimer, som søker åndelige mål, og finner det. Jeg tenker på fattige tilreisende. De som søker arbeid, de som har reist fra en fortvilt situasjon der livsgrunnlaget er blitt borte i finanskrisa, eller knapt har vært der. Og jeg tenker særlig på de som er Europas mest stigmatiserte folkegruppe, romafolket.
Mulighet til å klare det andre byer ikke kan
På grunn av diskriminering, forfølgelser og stigmatisering gjennom århundrer, er romafolket en av Europas offisielt beskyttede minoriteter. Vår egen historie med Sigøynerparagrafen fra 1927 som viste bort sigøynere fra riket, er del av grunnen. Det forplikter Europa, det forplikter Norge, det forplikter Trondheim.
Eller hva med å si: det gir Trondheim muligheter til å vise at også en norsk by kan være en by i Europa, og klare det mange andre byer ikke kan – nemlig gi beskyttelse fra krenkelser, diskriminering og stigmatisering. Men ut over dette: gi muligheter for verdig livsopphold.
Strengere regler
Byens formannskap vedtok denne uka strengere regler for tigging ved å skjerpe meldeplikt for tiggere, regulere tid og sted for tigging, forby overnatting i parker, stoppe tomgangskjøring på natt.
Disse tiltakene løser lite. Men mer alvorlig: jeg tror politikerne ikke har sett det politiske handlingsrommet. Og det handlingsrommet dreier seg om å meisle ut hva slags by vi skal leve i. Hva skal trondhjemmerne være stolte av, utover reine parker og offentlige rom uten spor etter matlaging, soving – spor etter forsøk på overlevelse?
Jeg skulle ønske noen virkelig tok det politiske motet i bruk og sa: vi vil vinne valget på at Trondheim skal være den byen i Norge, gjerne i Skandinavia, hvor parkene er reine fordi det finnes andre steder å sove og lage mat. Det finnes muligheter for dagsarbeid, eller tiltak med sikte på deltakelse i det norske samfunnet, med rettigheter og plikter, som gir folk reell mulighet til å klare seg sjøl og sikre eget livsopphold.
Rett til å styre eget liv
Filosofen Einar Øverenget holdt et innlegg på et seminar i regi av Norges Røde Kors sist onsdag. Han understreket ”nødvendigheta av å anerkjenne evnen, retten og plikten til å styre eget liv”. Og det er vår plikt å hjelpe på en sånn måte at det understreker nettopp evnen, retten og plikten til å styre eget liv – og ikke undergrave den.
Regjeringa har nylig stilt 10 millioner til disposisjon for å avhjelpe kommunenes utfordringer i møte med fattige tilreisende, mange av dem roma. I Trondheim er det et utmerket samarbeid mellom kommune og ideelle organisasjoner som kan tenke og handle sammen. Og samarbeide på andre felt enn hygiene, reine klær og mat.
Rådmannens fagstab har vist interesse og vilje til å utnytte de ressursene og mulighetene de har hatt så langt. Men større handlingsrom må til. Mer politisk vilje. Mer politisk mot. Lokalt og nasjonalt.
Nytt prosjekt
Kirkens Bymisjon i Trondheim har nylig fått midler fra Justisdepartementet til et prosjekt kalt ”Rett og slett”. Dette tiltaket skal ivareta grunnleggende rettigheter for papirløse, fattige tilreisende, roma eller stranda EØS-borgere, og gi råd. Uansett hva vi måtte mene, skal rett være rett – for alle.
Skal vi fortsette å være kirkehovedstad, skal vi fortsette å være en by mennesker søker til for utdanning, utvikling, åndelighet – da må vi tåle å se fattigdom, men ikke minst tørre å konfrontere holdninger som ikke er vårt demokrati verdig. Og handle deretter.
Så hvem vinner valget?