Når Jesus, i sin programerklæring nærmest åpner Guds rike opp for de fattige, de sultne, de gråtende, de forhatte, ville det være rart om vi ikke gjorde noe for fattige tilreisende og fattige papirløse og fattige husløse med norske statsborgerskap. De forhatte eller foraktede – de man vil unngå å ha noe med å gjøre.
«Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.» Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.»(Lukas kap.6, vers 36-42)
Denne bibelteksten er en del av forklaringen av Saligprisningene som Jesus løfter fram som et slags manifest. Det åpner Guds rike opp for de fattige, de sultne, de gråtende, de forhatte – altså alle dem som syntes å stå utenfor og som i stor grad ble plassert utenfor av de rike, de mette, de leende og de høyt aktede.
Barmhjertighet utdypes
I avsnittet før vårt får vi forklart hva nestekjærlighet handler om, nemlig å elske sine fiender. Og som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem.
I vårt avsnitt er det barmhjertighet som utdypes. Barmhjertighet er ikke forenlig med dømming, fordømmelse, gjerrighet og mangel på ettergivenhet. Alt dette er summen av ubarmhjertighet og siden Gud er barmhjertig, er det heller ikke forenlig med troen og diakonien.
Bjelken, som gjør blind, består i nettopp ubarmhjertighet; dømming, fordømmelse, gjerrighet og mangel på ettergivenhet. Og når man er blind, er man ikke egnet som veileder.
Et forsøk på holdningene i praksis
Når mennesker og virksomheter i Kirkens Bymisjon engasjerer seg for fattige tilreisende i byen vår, er det et forsøk på å omsette denne teksten, disse holdningene, ut i praksis. Når Jesus, i sin programerklæring nærmest åpner Guds rike opp for de fattige, de sultne, de gråtende, de forhatte, ville det være rart om vi ikke gjorde noe for fattige tilreisende og fattige papirløse og fattige husløse med norske statsborgerskap. De forhatte eller foraktede – de man vil unngå å ha noe med å gjøre.
Dette budskapet er egentlig godt kjent for oss, men allikevel er det så utrolig vanskelig å bli kvitt flisa, eller bjelken i øyet. Når vi føler oss truet, eller i møte med det fremmede, vekkes angsten i oss og dømming, fordømmelse, griskhet og nødeløshet får næring. Jeg tror ingen av oss helt går klar av dette. Flisen i det minste, vil alltid være der. Men sammen kan vi kanskje hjelpe hverandre til å se klarere; gi næring til barmhjertighet.
Å ringe i klokkene
Jeg tror det er dette som er anliggende i sangen ‘Ring them bells’ som Bob Dylan skrev i 1989. Å minne kirkene (the bride) om hva som egentlig er viktig; ikke å ta de rikes – elitens – parti, de som danser rundt gullkalven og bryter ned skille mellom rett og galt, men å se til de som er utsatt for overgrep; de uskyldige, barna, de blinde og døve – de som ingen bryr seg om.
Å ringe i klokkene om at Gud er én og at hans tjenere ikke må sove!
Ring them bells for the blind and the deaf,
Ring them bells for all of us who are left,
Ring them bells for the chosen few
Who will judge the many when the game is through.
Ring them bells for the time that flies,
For the child that cries when innocence dies.