Ved en tilfeldighet havnet Torvald Stoltenbergs barndomskommode midt i stua på Natthjemmet. Vi avtalte å overraske ham med et gjensyn – etter 70 års fravær. Det ble til en fin stund på Natthjemmet.
I forbindelse med loppemarkedet til Hasle skole musikkorps denne våren dukket det opp en gammel kommode intakt med alle skuffer. Det viste seg at kommoden hadde stått på Torvald Stoltenbergs barnerom. Jeg har en sønn i korpset, og i forbindelsen med innsamlingen av lopper hentet og kjøpte jeg kommoden – for å gi den tilbake til Torvald. Jeg kunne rett og slett ikke blåse i at den kunne falle i andres eie.
Overrasket Torvald
Torvald hadde to år tidligere deltatt på Natthjemmets 20-års jubileum, der jeg er daglig leder. Jeg kom i kontakt med ei venninne av Torvalds datter, Ninni, som tok historien videre. Vi avtalte å få Torvald til Natthjemmet for å overraske ham med gjensynet av hans barndoms kommode. I går, den 3. juli, kom Torvald. Det knyttet seg likevel noe usikkerhet til om dette var kommoden hans. Det hele kunne med andre ord bli en «skuff på skuff»-opplevelse.
På morgenkvisten stilte kvinnene på Natthjemmet seg bak kommoden og stemte i en bursdagsang. Torvald blir jo 83 år den 8. juli. Kommoden ble overrakt til stor stas for ”gamlefar”. Han kjente kommoden øyeblikkelig igjen etter 70 års fravær. Den gang var den blå, og vi kunne finne igjen fargen under det hvitmalte. For Torvald var det vel like greit at den ikke var blå, ettersom han politisk seiler under en annen farge… At den nå var hvit minnet om hans fredsengasjement både i Norge og i den store verden, og for hans bidrag til både et tolerant og inkluderende samfunn. Natthjemmet takker Torvald for hans ruspolitiske deltakelse og hans visdom for mennesker i aktiv rus.
En liten tankevekker i hverdagen
Våre liv krysses der vi minst venter det. Det er kanskje nettopp i disse øyeblikkene vi opplever størst glede og sterkest bekreftelse. Noen bryr seg, noe uvant skjer og livet blir mer enn vi er forberedt på. I møte med en kommode, en uklar historie og et kjent navn ble flere berørt. Det handlet om å ta sjansen, våge å møtes og la det som skjer, få skje. Det viktigste var ikke at kommoden kom hjem, men at kommodens reise fikk navn og ansikt, tid og sted.
Og sånn var det vi møttes, en bredt sammensatt gjeng med hver vår historie og hver vår medvirkning. Eller som Thorvald selv sa: ”Takk for at vi kan møtes. Bare ring hvis det dukker opp mer fra min barndom! Jeg kommer gjerne igjen…”
