Pussig hvordan noen kan dømme så hardt, hvordan noen kan forholde seg til andre som om de aldri har gjort noe feil selv.
Så sitter man der, hudløs og skadeskutt av livet.
Den varme solen og de hystrerisk glade radiostemmene står i grell kontrast til tåken som har lagt seg over sjelen. Man har levd sitt liv så godt det gikk. Ikke alt man sa var klokt. Ikke alle valgene man tok var rette. Det meste fikk heldigvis ikke konsekvenser, men noe har man fått betale dyrt for.
Noen ganger er det vanskelig å vite om man er skadeskutt, eller har skadeskutt. Men oppgjøret skal komme, og ingen ting av det man ellers har gjort av rett og godt teller mer. En setning som var feil, eller en handling man gjorde får overskygge alt.
Man går i butikken og blir stående foran hyllen med hårprodukter. Balsam i lange rekker. Men hvem tenker på hår. Hvorfor er det ingen som selger balsam for sjelen? Hvorfor er det aldri salg på kapper av nåde, som kan varsomt legges over hudløse skuldre?
Hvorfor finnes det ikke en angreknapp på livets tastatur? Herre Gud, hvorfor står det ikke en advarsel på veggen på alle fødestuer: Obs: Livet er forbeholdt de som vet at de aldri gjør feil.
Pussig hvordan noen kan dømme så hardt, hvordan noen kan forholde seg til andre som om de aldri har gjort noe feil selv.
Nåde, at den rammede part anerkjenner det som gikk galt, men sier fra seg retten til å bruke det mot den som har forbrutt seg, er selve kjernen i kristendommen. Både vi og Gud vet hva som gikk galt i våre liv, men Gud bruker det ikke mot oss.
Kanskje vi skulle lære litt av Gud, sette en strek over tabber og feil og invitere en blass nabo inn på fylte horn?