Etter en lang samtale inne på cella, så han meg rett i øynene og sa: «Det er så rart prest, det er liksom lettere å prate om kjærlighet i fengselet enn på utsida»
Det var en setning av gull som åpnet rommet. Som fikk den enkle cella med seng og toalett til å føles som frihetens oase. Ikke misforstå: de som påstår at norske fengsler har hotellstandard, har aldri sittet i varetekt. De vet rett og slett ikke hva de snakker om. De har aldri kjent på kroppen hva isolasjon kan gjøre med et menneske. Hvordan en paradoksalt nok mister seg selv når en er etterlatt til eget tankekjør. Vi trenger et straffesystem, det skjønner alle. Men den utstrakte bruken av varetekt i landet vårt, som Norge jevnlig kritiseres for av FN, har jeg aldri forstått. Det er straff som bryter ned.
Likevel sies setninger som den ovenfor daglig i våre fengsler. Plutselig kan den store livskrisen også føre noe godt med seg. Slik kan det være overalt der vi strever med livene våre, men for meg er det noe spesielt med disse fengselsmøtene. Der de gode samtalene, møtene mellom to innsatte eller mellom en innsatt og en ansatt, fører oss nærmere oss selv og den vi sitter overfor. Jeg har studert i mange år, men det er tiden bak murene som har lært meg mest om de tre store ordene: tro, håp og kjærlighet.
Mot til å tro
I Kirkens Bymisjon ønsker vi å gi hverandre mot til å tro, en kunst jeg måtte bak murene for å lære mer om. For hvilket mot de viser, innsatte som benytter soningstiden til å kjempe seg tilbake til troen. Troen på framtida, troen på seg selv og sine nærmeste eller troen på Gud. Det er en kamp for mange, og det er ingen idyll i fengsel – slik isolasjon aldri skaper idyll. Men de som finner noe å tro på inne på cella, kan verne om det som sin mest dyrebare skatt.
Hvorfor sitte inne når alt håp er ute?
Kanskje er dette et enkelt ordspill eller en oppbrukt vits, men bak murene er det en setning full av sårhet og fortvilelse. Hvorfor sitte inne når alt håp er ute? Isolasjon skaper håpløshet fordi tiden stopper opp, fordi morgendagen kan virke som en fjern illusjon når en etterlates til seg selv time etter time, døgn etter døgn med samme repeterende rytme. Likevel fødes nye håp hver dag i norske fengsler. Ikke håp som billige illusjoner, men håp skapt av dyrekjøpte livserfaringer. «Jeg skal aldri tilbake hit igjen, jeg har noe bedre i vente», sier mange når de er på vei tilbake til friheten. Mange greier seg også, fordi de med et forbilledlig mot våger å håpe på det som skal komme.
Kjærlighet bak låste dører
«Jeg synes du skal banke på nabodøra, prest, han har det ikke bra for tida». Ofte hører jeg setninger som dette, preget av omtanke for med-innsatte. Selvsagt kan det være en røff tone inne, men sterke vitnesbyrd om kjærlighet møter meg hver dag bak murene. Hvorfor er det slik? Kanskje skaper murene som skiller fengselet fra samfunnet en unntakstilstand der vi gir hverandre lov til å prate mer åpent om det som virkelig betyr noe. Som kjærligheten til våre nærmeste, også når kontakten er vanskelig. Eller et selvbilde som har blitt knust og trenger å heles. Innsatte taler mer åpent om dette enn de fleste av oss. Også dette krever stort mot.
«Det er liksom lettere å prate om kjærlighet i fengselet enn på utsida». Det er mange måter vi kan lese disse ordene på. Som et tegn på noe vakkert, på noe sårt og også på noe dypt menneskelig. Når vi blir fratatt vår frihet, vår hverdag og vår mulighet til å bestemme over eget liv. Når vi blir sperret inne og etterlatt til oss selv, da fratas vi også vår menneskelighet – rett og slett fordi vi bekreftes og blir til i møte med vår neste. Så stor straff er isolasjon, det bryter ned den vi er. Og så vidunderlig kan samtalene være der inne, for eksempel mellom to innsatte i en luftegård. Fordi vi bekrefter hverandre i disse møtene.
Det er i relasjoner at kjærligheten skapes.