«Bygdevækteren», i dagligtalen kalt «fantefuten», rykket ut med sin sabel og jaget vekk omreisende som hadde vært for lenge i den samme bygda. Det sies at fattige tilreisende igjen er et problem, og jeg hører lyden av fantefutens sabel.
Jeg har hørt om den og lest om den. Jeg har til og med sett bilde av den i en bygdebok fra Telemark. Men jeg aldri før holdt den i min egen hånd. Den er 92 cm lang og veier 775 gram. Bladet er av smidd stål. Skjeftet er av messing med en inngravering N65. På klinga er det et utydelig monogram. Fantefutens sabel ligger sabla godt i hånda. Et slag over nakken med denne var slett ingen spøk. For ikke å snakke om et stikk i ryggen eller rumpa med den spisse enden.
Historien om «fantefuten»
For dem som har gått glipp av dette kapittelet i vår nære historie; la meg ta det fra begynnelsen. Ordningen med fantefuten handlet om tigging, fattigdom og uønskede individer. Eller om ro og orden som noen foretrakk å kalle det, den gang som nå. For å redusere tallet på omreisende, og for å slippe opphopning på spesielle plasser, ble det bestemt at fantefølgene ikke hadde lov til å oppholde seg mer enn to døgn i samme kommune. For at bestemmelsen skulle bli etterlevd, ble det opprettet stillinger som «bygdevækter». I dagligtalen ble han kalt «fantefut». Alle pliktet å melde fra til ham om fanter som hadde vært for lenge i den samme bygda. Da rykket fantefuten ut og jaget dem over til nærmeste kommune. Foran gikk fantepakket. Bak gikk fantefuten utstyrt med sin lange, kvasse sabel. Måpende barn og nysgjerrige voksne tittet fram bak gardinene når opptrinnet toget forbi.
Det sies at fattige tilreisende er et problem i dag også. De kommer i flokk og følge og slår seg ned i byene. De hoper seg opp på spesielle plasser og er altfor lenge på samme sted. Vi trenger noen som følger med og sikrer ro og orden. Hvor i granskauen er «fantefuten»?
Kjernen i problemet
Jeg er enig med dem som kaller det et problem. Men når vi kommer inn til hva som er kjernen i problemet, slutter enigheten. Det er ikke synet av koppen som er problemet. Heller ikke mitt møte med kroppene som fornedrer seg selv ved å knele på asfalten. Problemet er fattigdommen, hjelpeløsheten og mangelen på vilje til å gjøre noe med den. Kjernen i problemet er at vi så lett venner oss til urettferdigheten og at den altfor tidlig slutter å uroe oss. At foreldre med barn haster forbi kvinnen på gata, mens de ber ungene se en annen vei. At vi jager folk vekk fra et øde grustak, bort fra skjulestedet under en støyende bro, ut av parkene, ut av bilene, ut av teltene, ut av soveposene. At vi tror at vi og vårt er truet av de få fattige fremmede. Kjernen i problemet er at vi ikke for lengst har oppdaget at vi selv er den store trusselen for den kulturen vi er så stolte av. Verdiene åpenhet, omsorg og tillit trues ikke utenfra, de trues innenfra.
Fantefutens sabel gjør meg ikke stolt, men skremt. Jeg legger den vekk. Jeg liker ikke våpen. Heller ikke å høre lyden av rasling.
PS. Innlegget står på trykk i gatemagasinet Sorgenfri i Trondheim nå i august.