Jeg håper siste del av valgkampen vil dreie seg om hvilken romslighet og framtid vi vil ta oss råd til.
Valgkampen er over oss med alt sitt vesen, en salig blanding av tilløp til ideologisk debatt, krangling og dårlig sirkus.
Til tider høres det ut som om det står om nasjonens framtid, men vi vet av erfaring at når støvet har langt seg og den politiske hverdagen vender tilbake, da vil byråkrati og knappe hundre år med sosialdemokrati gjøre sin harmoniserende virkning.
Selvfølgelighetene i valgkampen
Som alle valgkamper har også denne sine saker, det er skole og forskning, det er helsevesen, samferdsel og økonomi. Det er tverrpolitisk enighet om at disse sakene skal det arbeides med, det må finnes nye og smartere løsninger, men midlene strides det om. Slik skal politikk være i et demokratisk system.
Som alt nevnt er skole og forskning et område alle vil satse på. Vi trenger mer kunnskap om ikke nasjonen skal sakke akterut. Tallene fra de såkalte Pisa-undersøkelsene viser at norsk skole ikke gjør det så godt som man gjerne skulle ønske. Dette er selvfølgelig «gefundenes fressen» for opposisjonen, for de i posisjon blir det viktig å vise seg at det har vært en bedring de siste årene.
At forskning og kunnskap er viktig, også i en valgkamp er selvinnlysende. Et samfunn bestående av mennesker uten kunnskap er i lengden en katastrofe. Siden Paradiset har kunnskapen vokst og stadig endret samfunnet.
De helt grunnleggende spørsmålene
Men den unisone enigheten om kunnskapens betydning reiser sjelden de helt grunnleggende spørsmålene: Hva vet vi nok om? Hva slags kunnskap er det vi behøver?
Trenger vi mer forskning for å ta den globale oppvarmingen på alvor? Trenger vi mer forskning for å finne om det trengs tiltak for titusener av norske barn som plages av foreldrenes rusmisbruk? Trenger vi mer forskning for å finne ut om det er best for asylbarna fortsatt å få bo i det landet de har bodd i hele sitt liv? Trenger vi mer forskning for å finne ut om det er bra med økende forskjeller mellom fattige og rike?
Eller er ikke heller problemet at vi vet, men ikke vil gjøre det vi vet er til det beste? Som ellers i livet, det er relativt sjelden vi er i tvil om hva som er rett, det er oftere vi ikke tar oss bryet med å gjøre det vi vet er rett.
Ropet etter mer kunnskap kan bli en effektiv måte for å unngå ta fatt på upopulære og krevende oppgaver.
Verdiene som er de bærende i samfunnet vårt
Og hva slags kunnskap trenger vi? Trenger vi primært forskning som gjør oss mer effektive, bedre i stand til å bruke naturen til økonomiske formål? Trenger vi mer kunnskap som gjør oss dyktigere i konkurransen med andre? Sikkert ja på begge spørsmål.
Men vi trenger også annen kunnskap, kunnskap om hvilke verdier som er de bærende i samfunnet vårt. Det trenges forskning som arbeider med kildene til vår kultur og som nytolker gamle tekster, og slik hjelper oss til å stille kritiske spørsmål til vår måte å organisere samfunnet på idag.
All verdens fremragende forskningsresultater innenfor realfagene sier oss ingenting om hvilke valg vi bør ta om vi ønsker å videreutvikle et samfunn med menneskelig ansikt, med rom for alle. Slike valg styres av grunnleggende verdier, og disse verdiene og kunnskapen om dem forvitrer om ikke noen jobber med dem.
Snart er det valg. Jeg håper siste del av valgkampen vil dreie seg om hvilken romslighet og framtid vi vil ta oss råd til.