Ikke bare skal politikk angå troen og det diakonale arbeidet som vi står i som Kirkens bymisjon. Det er ganske bestemte politiske temaer som er viktige for oss. Eller sagt på en annen måte: Det er et ganske spesielt perspektiv på politikken som er det perspektivet vi er spesielt utfordret til å fremme.
Et medlem av Rådet kom og spurte ham: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal hedre din far og din mor.» Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du ennå: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik. Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.» (Luk 18,18-27)
Kirkens Bymisjon og politikk
Det går mot valg. Så når jeg står her og nesten roper i mikrofon utover torget foran Oslo S en søndagskveld så er det kanskje mange av dere som først tenker at jeg er ute etter å sanke stemmer. At jeg driver valgkamp. At jeg driver politikk.
Men nei. Dette er en gategudstjeneste. Jeg kommer fra Kirkens Bymisjon. Jeg er prest i Den norske kirke. Da driver jeg ikke med politikk.
Ikke det? Nei, ikke partipolitikk. Men politikk handler om hvordan vi innretter fellesskapet oss i mellom. Om rettferdighet og samhold. Politikk handler om hvordan vi fordeler godene og byrdene mellom oss. Og om dette har det kristne budskapet mye å si. Da må også kirken, og Kirkens Bymisjon, forholde oss til politikken.
Den fattiges perspektiv
Dagens tekst, som vi nettopp hørte, gjør vel dette helt klart. Ikke bare at politikk også angår troen og det diakonale arbeidet som vi står i som Kirkens bymisjon. Men at det er ganske bestemte politiske temaer som er viktige for oss. Eller sagt på en annen måte: Det er et ganske spesielt perspektiv på politikken som er det perspektivet vi er spesielt utfordret til å fremme.
Og det er den fattiges perspektiv. Guds rike er først og fremst for fattige.
Dette er en provoserende tanke. Er vi ikke alle like for Gud? Er ikke Gud både farge- og klasseblind? Er det ikke helt feil å ta evangeliet til inntekt for bestemte politiske standpunkter og handlinger?
Jo, Gud er større enn alle politiske partier. Evangeliet går lengre og dypere enn ethvert partiprogram. Men like fullt er det en partiskhet i evangeliet. Det er en partiskhet som springer ut av Guds kjærlighet til alle. Bare når Guds rike er særlig for fattige og utstøtte, er det et universelt gledesbudskap til alle.
Et budskap til Norge i dag
Dette gir en refleks til vårt politiske innspill: Samfunnet må formes slik at det også har rom, rikelig rom, verdig rom, for den utstøtte, for den som sliter, den fattige, for den rusavhengige, bostedsløse, den som i fortvilelse må selge kroppen sin eller den som av nød og desperasjon krysse grenser uten de lovlige papirene. Hørte du hva Jesus sa til den rike mannen i den teksten vi leste?
Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du ennå: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» 23 Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik.
Det er et budskap til Norge i dag. Vi er en nasjon som er svært rik. Som fellesskap mangler vi lite eller ingenting. Som folk har vi vunnet i et globalt lotteri. Ufortjent forvalter vi naturressurser som gjør oss alle, på papiret, til millionærer. Det vet vi så inderlig vel.
Et testspørsmål ved politiske beslutninger
Men en ting mangler oss ennå, sier Jesus. At vi gir alt vi eier til de fattige. Hva kan det bety, om vi ikke skal falle for fristelsen til en lett absurd, omvendt fundamentalisme, og si at det betyr at alle, absolutt alle pengene, hele pensjonsfondet, skal gå til uhjelp eller sosialbudsjettet?
Vel, jeg tror det i hvert fall må bety at vi alltid og i enhver politisk og økonomisk vurdering eller prioritering, stiller oss et testspørsmål: Hvordan slår dette ut for dem som ikke har? For den som står bakerst i køen? Som sitter nederst ved bordet? Kan vi gjøre det annerledes, slik at det inkludere også ham eller henne? At den som er sist kommer først, for en gangs skyld?
Det er å legge lista høyt. Det er å kreve vel mye. Det er kanskje kamelens kamp for å komme gjennom nåløyet.
Å avskaffe fattigdommen
For snart 8 år siden, satte regjeringen seg et ambisiøst mål: Å avskaffe fattigdommen i Norge. Det var et nesten umulig mål, sa mange. Og det er ikke oppnådd. Mange har nærmest latterliggjort formuleringen, og hengt seg opp i den, i stedet for å stille seg spørsmålet om hva den uttrykker av verdi og håp.
Jeg synes fortsatt det er – ikke bare en fin, men en riktig og nødvendig målsetning. Selvsagt vil vi alltid ha et samfunn der vi som enkeltmennesker og fellesskap vil streve med sosial problemer og økonomisk knapphet fra tid til annen. Men det er ingen grunn til at det i et land som vårt skal finnes systematisk og vedvarende fattigdom.
Vi som skal velge mellom mange ulike partier og kandidater om noen ganske få uker, utfordres i dag av evangelieteksten: Hvilke av disse kandidatene og partiene vil og kan gjøre det (nesten) umulige mulig? Hvem vil ikke gi opp i kampen mot fattigdom og sosial ekskludering? Hvem vil arbeide for at de siste skal bli de første?
«Umulige» politiske kamper vinnes
Troen er optimistisk. Det umulige kan bli mulig. Litt etter litt. Stykkevis og delt. I lysglimt og øyeblikk. Men også bredt og fundert, og på ordentlig. Ser vi oss i historiens bakspeil, så ser vi sannelig at mange umulige politiske kamper har blitt vunnet. Hvem trodde for bare 150 år siden at kvinner skulle få allmenn stemmerett? Hvem trodde for bare femti år siden at diskrimineringen av homofile skulle bli forbudt ved lov, og at også de skulle få feire og leve ut sin kjærlighet og troskap i ekteskapets trygge juridiske rammer?
Troens perspektiv gir himmel over de enkelte politiske utfordringene, enten de er store eller små. Det handler ikke om å ta Gud til inntekt for det ene eller andre standpunktet eller partiet. Det handler om å ta side for sannhet, kjærlighet og rettferdighet – eller sagt på annen måte: å se vår nestes ansikt, og stå ved den fattiges side – og tro at dette er det alt dreier seg om, også i politikken. «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»
Jeg sier ikke ”godt valg”, jeg sier AMEN, la det skje.
PS: Blogginnlegget var Sturla Stålsetts preken under årets siste gategudstjeneste på Oslo S, 18.august.