Jeg sitter på Møtestedet og ser på de mange som sliter med rusproblemer, og jeg tenker på kulepunkt nummer fire: Sikre personer med rusproblemer tett og individuell oppfølging før, under og etter behandling i spesialisthelsetjenesten.
“Tittelen på dine blogginnlegg har stor betydning i forhold til om leseren vil lese ditt blogginnlegg eller ikke”, er ett av mange viktige bloggtips å finne på nettet.
Og nå er det valgkamp, det er slagord og presise og korte formuleringer som gjelder. Et blogginnlegg har som mål å tiltrekke seg lesere, og tittelen bør være kort og presis, omtrent som et slagord i valgkampen.
Enkle grep i ruspolitikken?
Jeg får det bare ikke til – å være tiltrekkende og kjapp blogger når det gjelder ruspolitikk. Arbeiderpartiet får det heller ikke til. De har 18 kulepunkt som sier hva de vil, og min overskrift er altså kulepunkt nummer fire.
Det er veldig fine kulepunkt, som kanskje til sammen er løsningen for mange med rusproblemer. Jeg har valgt nummer fire fordi det favner det meste. Kanskje det likevel finnes noen enkle grep, tenker jeg. Jeg leser på nytt og leser også partiprogrammene til flere partier. Så mange ord.
Jeg ser rundt meg, sitter på Møtestedet og ser mange som sliter med rusproblemer. Hvert enkelt liv inneholder kompliserte fortellinger som kunne blitt til en bok – en ganske tjukk bok for mange. Jeg savner flere her i rommet… som kapitler i bøker som ble avsluttet lenge før de var ferdige.
I etterordet, eller kanskje helst i forordet til de beste bøkene, ville jeg brukt kulepunkt fire i Arbeiderpartiets liste. Forordet skulle være omtrent som dette:
Da den riktige hjelpen kom i tide
«Etter mange år med rusavhengighet, var det endelig noen som tok meg på alvor. Det fjerde institusjonsoppholdet ble annerledes etter at alle partiene ble enige om hva som var viktig. Valgkampen 2013 ble avgjørende for forliket som førte til styrking av ettervernet. Jeg fikk raskt plass på avrusing og fullførte en god spesialistbehandling. Det hadde jeg forsøkt før, men hadde havnet tilbake i rusmiljøet. Ganske mye bortkastet tid, egentlig. Denne gangen var det annerledes. Da jeg ble skrevet ut på permisjoner, de gangene jeg hadde et par sprekker og når jeg endelig ble skrevet ut var jeg aldri i tvil om at hjelperne trodde på meg og støttet meg så lenge jeg trengte det. Takket være kriseteamet, ble jeg fanget opp og motivert til å fortsette når jeg holdt på å gi opp. Jeg kunne ringe dem når som helst på døgnet. Det beste med teamet var at det besto av folk som hadde vært gjennom det samme selv. De advarte meg og konfronterte meg med den lange veien tilbake til behandling. De minte meg på de mange som hadde tatt overdose på en permisjon, men de viste først og fremst at de brydde seg om meg.
Da jeg endelig var klar til å komme hjem igjen etter lang behandling, hadde jeg både hus og jobb som ventet på meg. Jeg hadde tatt opp igjen fotointeressen min og Ny – giv hadde skaffet meg en veileder som tok meg med inn i fotoklubben. Der fikk jeg nye venner som også delte min andre hovedinteresse, friluftsliv. Nå har det gått et par år, og jeg er en del av kriseteamet som sørger for at alle som reiser til behandling har en tett og individuell oppføling før, under og etter behandling i spesialisthelsetjenesten.»
Godt valg!