Hvorfor skal en som ikke kjenner seg hørt til daglig, bry seg med å legge en papirlapp i ei kasse hvert andre år, og tro at det spiller en rolle?
Hvorfor skal en som gang på gang ikke har opplevd noe anna enn maktesløshet fra de som liksom skal ha mulighet til å hjelpe, tenke at det ligger makt i en konvolutt?
Hvorfor skal en som knapt orker holde orden på posten, passe på at valgkortet ikke blir borte i papirsøpla? Hvorfor skal en som kjenner seg utsatt for politikeres overbud i helse- og sosialpolitikk noen uker annahvert år, uten at boligkøen blir kortere, uten av ventetida på behandling går ned – tro at løftene holdes denne gangen? Hvorfor skal en som endelig har fått struktur på dagen og et arbeidsfelleskap på Dagsverket, men mista muligheta fordi det er gjort noen politiskbyråkratiske vedtak, tenke at det spiller noen rolle hvilken farge partibanneret har?
Uendelighet av forståelse
Jeg har ei uendelighet av forståelse for at det kjennes fåfengt og nyttelaust. Jeg skjønner at folk som har slitt med ”systemet” gjennom skiftende regimer, gir blanke. Og jeg har desto større respekt for de som sier med den største selvfølgelighet at ”det er klart jeg stemmer, for f!” For stemmeseddelen kan de tross alt ikke ta fra meg. Den viser at jeg er en borger i den byen, i dette landet, sjøl om jeg ikke kjenner meg som en. Sjøl om jeg kjenner meg som en fremmed med mitt uryddige liv. Sjøl om jeg tenker de gir blanke f i meg, alle de med dressene og ordene og løftene.
Jeg har møtt for mange politikere til at jeg tror de gir blanke f. Jeg har møtt politikere av alle politiske avskygninger med store og varme hjerter, som er kloke, som vil lytte, som vil handle, som vil gjøre en forskjell, både for individer og samfunn. Så politikerforakt får du meg ikke med på. Men politikk er sagt å være det umuliges kunst. Så det er vel der vi er. At for å få det til, må det forhandles, det må hestehandles, det må kompromisses. Og i et land som vårt, som er så rikt, blir det mye å handle om. Det blir mange å gjøre til lags. Mange som har mye å miste for at andre skal få det bedre. Men det er dette vi skal bruke stemmen vår til å endre på!
Se nøye på hvem som ikke stemmer
Det å stemme er å ta ansvar. Det er å være myndig. Det å stemme gjør oss til borgere. Det å stemme er å ta del i demokratiet.
Derfor skal vi også se nøye på hvem som ikke stemmer. Om det er unge. Om det er minoriteter. Om det er rusavhengige. Om det er bostedsløse. Om det er kvinner. Om det er menn. Om de er opplagt ekskluderte, fordi de aldri har kjent seg som del av samfunnet, som en borger med fulle rettigheter. Om det er makt eller avmakt som rår.
På valgdagen 9. september er det åpen valgvake i Vår Frue kirke i Trondheim. Det er et sted for å feire stemmeretten for alle, for å møte politikere som skal få høre appeller fra ulike brukerorganisasjoner – også fra rus-sida, høre religiøse ledere i dialog om kvinner, tro og nestekjærlighet, oppleve Queendom – de råeste musikalske dronningene i Norge. De kan sannelig bruke stemmene sine. Så bruk din!
PS: Innlegget ble først trykket i gatemagasinet Sorgenfri som kom i salg mandag.