Jeg er på vei mellom to jobber. Dette er mitt siste blogginnlegg som leder for Kirkens Bymisjon i Bodø. Det er så mye viktig å si når jeg skal oppsummere. Det er så mange tanker og folk som svirrer i hodet når jeg skal forlate jobben etter sju år og Bodø etter 30. Jeg må låne ord i dag.
“Å kunne æ skrive på himmeln, så skreiv æ ditt navn… “ synger Lars Bremnes i en vemodig vakker sang. Den sangen kommer til meg når jeg sitter her og blogger.
Jeg vil skrive navnene til de mange som er død som følge av rusavhengighet. Jeg vil skrive navnet til de etterlatte og berørte som har mistet sine kjære. Det er plass til enda flere navn på himmelen; navn på flotte fagfolk og medmennesker som vi har mistet for tidlig i sykdom og ulykker. Jeg skiver disse navnene i dag og ingen av dem er fiktive: Anders, Truls, Hilde, Frank, Torunn, Lillian, Asle, Ståle, Kjell, Åge, Geir, Jens, Arna…. listen er mye lengre.
Dette livet, alle menneskene vi berører og blir berørt av. Alle vi mister, alle sjanser vi lar gå fra oss og muligheter vi griper. Jeg velger å holde fast på det siste. Alle mulighetene vi griper. Vi kan lære av våre feil, vi kan få nye sjanser og vi kan sette mot i folk og være sammen med hverandre gjennom sorgene. Tankene går fra alle navnene på himmelen til en tekst av Ingvar Hovland;
Eg ser deg overalt.
Det va nok ei håndfull tid
og nok ein dag forbi.
Nå e resten vind i løvet.
Nå e resten som et sus
av stille bølgebrus
i ein menighet av døve.
Ikkje alle tar farvel,
men alle må ta kveld
når ein dag te sist e omme.
Du va halvveis i ein sang
med fleire vers på gang.
Men det komme som det komme.
Eg ser deg overalt;
i kvert fotefâr i støvet,
i byttedyr som falt
der jungelloven gjaldt,
og i livet laust på prøve.
Nå har sangen din tatt slutt,
for løpet ditt blei brutt.
Der va ingen siste anke.
Men eg ser deg, likavel,
i solefall og kveld
og i bånnen av min tanke.