Så lett vi har for å undervurdere hverandre! For noen år siden studerte jeg litteratur, men det var i fengselet jeg virkelig lærte å tolke dikt. For de som har gått en hardere skole enn meg, krydrer poesien med den råskap bare levd liv kan gi. Les videre og møt en av vår tids domspoeter!
Plutselig så jeg diktet inne på cella. Mellom all pornoen og familiebildene, rullingsen, advokatbrevene og skribleriene. Midt i alt kaoset, slik det ofte og på alle måter er kaos inne på cellene i norske fengsler. Kaoset som oppstår når en ikke får samlet tankene, papirer fra politiet, papirer fra kjærester, egne dagboknotaer, når mat, røyk, klær og søppel hoper seg opp, forsterket av gardinet som er trukket ned for å holde sola og verden utenfor. For å beskytte seg mot den langsomme tiden og alt det virkelige. Midt i alt dette, denne sterke teksten fra Olav H. Hauge. Med sirlig skjønnskrift en kunstner verdig:
Din veg
Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.
Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.
Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.
Er det slik det føles? Midt i isolasjonen, denne tause formen for tortur, selve fraværet av fellesskap, er det slik det føles? Som en ensom vei over fjellet, som å være en pilegrim i verden? På en måte er avstanden enorm, bare tenk på avgrunnen mellom pilegrimens frihet og fangens isolasjon. På den annen side, det er noe med Hauges dikt som binder de to livserfaringene sammen. Dette er din veg/berre du kan gå han. Og det er uråd å snu.
Skrittene inne på cellene
Vi ble sittende å prate om dette, jeg og den innsatte. Om den gode perioden han var inne i. Om hvilken uråd det ville være hvis han snudde og falt utpå igjen. Slik leste han diktet: livet som veien han måtte følge. Mot friheten og målet der fremme, men også en vei i ensomhetens tegn. For selv om det er gode hjelpere de aller fleste steder, føles det ikke alltid slik for dem som møter stengte dører og byråkratiske avslag. Han likte diktet på grunn av denne ensomme grunntonen, som han kjente seg igjen i, og som gjorde hans skritt litt lettere å gå.
Jeg har sett skrittene inne på cellene også. Det er ikke uvanlig at de flytter pulten og sengen for å gjøre rommet så langt som mulig, og går frem og tilbake. Skritt for skritt, veksling etter veksling, manisk gjentagende, herfra til Roma kan de gå i løpet av en lang dom. En vandring med de hundretusen møtene med veggen. Eller hvordan de går i ring rundt i luftegården, i jakten på vandringens lindrende rytme. Vi kan sperre de inne, men ta aldri vandringen fra et medmenneske!
Denne evige visdommen er lik for fangen og poeten
Vandring er bevegelse, slik tenkning og diktning er det. Og kombinasjonen av vandring og tenkning gjør at vi ikke stopper opp, at vi er på vei fremover, på den vegen vi skal gå. Denne evige visdommen er lik både for fangen og poeten. Det er selvsagt derfor de både dikter og går, de kjemper seg videre! Derfor burde det ikke ha overrasket meg at jeg møter så mange diktere bak murene. De har livserfaringer de helst ville ha vært foruten, både for egen og andres del, men det er uansett erfaringer som skaper pulserende poesi. Slik lærte jeg en lekse om respekt, om å se en gang til rundt i rommet. Jeg fant ett dikt fra en undergrunnspoet, men det finnes så mange flere.
Har du et dikt du vil dele?
Har du et dikt som på en spesiell måte gir mening til din hverdag? Del gjerne! Det som gir mening for en av oss, treffer som regel mange andre.