Orddeling kan gi ulike meninger av ord. Og sprikende assosiasjoner. Positivt og negativt. Hvordan kan de møtes?
Gamlehjem. Smak på ordet. Det er et gammeldags begrep, som vi kaller sykehjem nå. Man får lett assosiasjoner til dette ordet. På gamlehjem bor det gamle folk. Gamle, hjelpetrengende folk. Folk som ikke er helt klare i hodet lenger. Det er litt skummelt å gå inn døren på gamlehjemmet. Det er noe ukjent og dermed utrygt over det. Og de som bor der, hvor gamle er de, da? Over nitti alle mann? Også flere langt under nitti bor på sykehjem. Også personer som er under 65 år bor på sykehjem i dag, selv om vi ikke ønsker det. Men det er en annen debatt.
Gamle hjem forteller livshistorier
Gamle hjem. Et annet ord å smake på. Vi ser for oss større leiligheter i gamle bygårder. Eneboliger med mange rom og høye, flotte vinduer. Noen litt mørke kroker, kanskje? Gamle, stoppede møbler, som en gammel, flott sofa – en slik som blir «superloppe», brukttingen alle vil kapre. Flotte spisestuestoler trukket i litt falmet brokadestoff. Pynteputer. Store gulvtepper. Tunge, draperte gardiner. Små kjøkken og store stuer. Nostalgi. Minner fra egen barndom etter besøk hos besteforeldre og oldeforeldre.
Gamle hjem forteller livshistorier. Den som bor der, eller har bodd der, bærer med seg sin livshistorie. Hjemmet vårt er stint av minner. Gode minner. Men også andre minner. Det er de gode minnene vi vil huske, selv om alle minner preger oss. Vår historie former oss som mennesker og preger livet vårt. Gamlehjemmet, eller mer korrekt sykehjemmet, er bygd for praktisk bruk og effektivt renhold.
Hjemme på gamlehjem?
Sykehjemmet har mange ulike beboere. Mange bor ikke der så lenge heller. Men noen bor der i flere år. Gamlehjemmet blir et nytt hjem. Mange har flyttet fra sitt gamle hjem med ulik motvilje, som er helt forståelig. Gamle mennesker har også sine tanker om gamlehjem når de bor hjemme i sine gamle hjem. Vi vil jo ikke flytte fra vårt kjære hjem hvis vi ikke må.
Gamlehjemmet (sykehjemmet) passes på av yngre pleiere, som ofte gjør alt de kan for at gamlehjemmet skal ligne mest mulig på et gammelt hjem. De har anskaffet gamle møbler til avdelingen. Noe er arvet fra beboere, noe er kjøpt på loppemarked, noe har de fått. Og man tar imot det man får. Men også nye, ergonomiske og lettstelte institusjonsmøbler blir anskaffet. Det blir lett litt «hummer og kanari» av møbler på fellesstua. I stedet for mørke gardiner fra gamle hjem henges det opp lette, lyse gardiner. Og så er det gjerne litt hjelpemidler plassert rundt omkring, slik som trillebord og fotgynger. I de gamle stolene og sofaene, som altså ikke er lettstelte, ligger det noen ganger beskyttelseskladder på seteputene. Det er selvsagt praktisk, men det skaper vel en avstand? Og assosiasjoner?
En avstand som gjør at gamlehjemmet har problemer med å bli opplevd som et hjem, også for de som ikke bor der.
Når hjernen svikter
Gamle hjem der man har bodd i mange år gir en trygghet i hverdagen. Og forutsigbarhet. Når en demens begynner snikende, klarer man fortsatt å finne frem i sitt gamle hjem. Man vet hvor alt er, man finner kjøkkenet, vet hvor soverommet er, finner toalettet, og slikt. Er man så heldig å bo hjemme med sin ektefelle, som kan veilede en, klarer man å bo hjemme lenger med demenssykdom. Selv om man etter hvert vil streve med å finne frem. Etter hvert må de fleste flytte til gamlehjemmet.
Gamlehjemmets utforming med sin ukjente innredning og møblering virker fremmedgjørende på mange. Det tar tid å orientere seg i nye omgivelser, særlig når man ikke husker de nye retningene man skal gå for å finne kjøkkenet, soverommet og toalettet. Det er lett å bli usikker og dermed utrygg, og det blir fort utrygt når man ikke har en pleier i nærheten. Selv om man innreder avdelingen smart med fornuftige farger, har logisk plassering av møbler, samt markerer slik at det skal være mulig å orientere seg i korridorene på gamlehjemmet, blir dette vanskelig når hjernen svikter for alvor.
Blir man flyttet til en ny og praktisk innredet omsorgsbolig, der man har med seg mange av tingene fra sitt gamle hjem, blir det ofte vanskelig å orientere seg. Bor man alene og får besøk av en pleier innimellom, må man finne frem selv. Det blir ofte for vanskelig, og skaper mye usikkerhet og utrygghet.
Hva har vært viktig for den gamle i sitt gamle hjem?
Det kommer en tid i mange eldres liv der man ikke kan bo i sitt gamle hjem lenger, ofte grunnet alvorlig sykdom og økt hjelpebehov, og man må flytte inn på gamlehjemmet. Det er da det skjer: At det gamle hjemmet skal implementeres i gamlehjemmet. Stua er jo felles, så det må bli eget rom som må innredes etter beste evne. Her er viktig å tenke livshistorie – hva har vært viktig for den gamle i sitt gamle hjem? Hva er betydningsfullt fortsatt? Når man våkner om morgenen eller oppholder seg på rommet sitt, er det godt å gjenkjenne møbler, ting og bilder fra sitt gamle hjem som kan gi en trygghet på gamlehjemmet. Kanskje man kan sitte i godstolen sin og se på bilder fra en svunnen tid, og gjerne sammen med noen, som kan hjelpe med å gjenkalle livshistorien. De gode minnene fra et gammelt hjem og et langt liv er godt å minnes.
Et gamlehjem kan aldri bli det samme som et gammelt hjem.
Men minnene har vi alltid med oss. Uansett.