Boligmarkedet er brutalt ekskluderende for den som ikke har arbeid og god økonomi eller et norskklingende navn, og tar ingen boligsosiale hensyn. Å bekjempe fattigdom og bolignød er en politisk og etisk oppgave som ikke må overlates til markedskreftene.
På Batteriet møter vi mange som mangler et hjem å organisere livet sitt ut fra. Noen er husløse, andre bor i svært dårlige kommunale boliger, noen bor på hospits og flere må ty til sofaen hjemme hos venner og bekjente en natt i ny og ne. Dette er på ingen måte et fenomen som er eksklusivt for Batteriets gjester. I Norge er det 150 000 vanskeligstilte på boligmarkedet (NOU 2011:15, Rom for alle – en boligpolitikk for framtiden). Til sammenligning er det 25 000 flere enn det er innbyggere i Stavanger kommune. En ny kartlegging av bostedsløshet viser at rundt 6000 mangler et hjem (E. Dyb og K. Johannessen, Bostedsløse i Norge 2012 –en kartlegging, NIBR rapport 2013:5).
Tallene får en ekstra sår dimensjon når vi vet at det er over 650 barn som er hjemløse sammen med sine foreldre.
Mer enn et boligmarked
Vi trenger mer enn et boligmarked. Vi trenger en boligpolitikk.
I vårt samfunn er det slik at hver og en av oss har det primære ansvaret til selv å skaffe seg bolig. Samtidig er det politikerne våre som må sørge for å sette i gang effektive boligsosiale tiltak som sikrer boliger med tilstrekkelig standard, hindrer hjemløshet og gjør prisene på boligene tilgjengelig for dem som mangler nok ressurser (jf. den europeiske sosialpakten, som i artikkel 31 omhandler retten til bolig). Det er derfor vanskelig å forstå at våre politiske myndigheter år etter år overlater store deler av sitt boligpolitiske ansvar til markedskreftene. For boligmarkedet er brutalt ekskluderende for den som ikke har arbeid og god økonomi eller et norskklingende navn. Markedet tar ingen boligsosiale hensyn. Vanskeligstilte på boligmarkedet er langt på vei overlatt til det private leiemarkedet. Dette er et marked med mange og store utfordringer som gjerne forsterker problemene til den enkelte. Trangboddhet, dårlig bomiljø og ustabile leieforhold til en høy pris er situasjonen for mange. Siden det ikke er politisk vilje til å bygge ut nok boliger, blir balansen mellom tilbud og etterspørsel skjev.
En aktiv sosial boligpolitikk
En aktiv sosial boligpolitikk er nødvendig for å bekjempe fattigdommen.
Vi har nylig gjennomført et Stortingsvalg der den borgerlige side stod igjen som seierskvinnene. De borgerlige partiene er glade i det frie markedet og de har stor tro på at markedet vil styre til det beste for alle. Fattige motsier imidlertid denne argumentasjonen ved rett og slett å være fattige i et rikt land. Troen på det frie markedet er etter Batteriets mening heller en markedsovertro. Å bekjempe fattigdom og bolignød er en politisk og etisk oppgave som ikke må overlates til markedskreftene. Det må tas politisk grep for å utvikle en stabil, profesjonell og skjermet leiesektor. Det er nødvendig å bygge flere kommunale utleieboliger og å stoppe forslummingen i de eksisterende boligene. Et annet godt tiltak vil være å innføre økonomiske incentiver som stimulerer profesjonelle utleiere til å prioritere å leie ut til vanskeligstilte. Ikke minst vil en styrking av leieboerorganiseringen bidra til å sikre leieboernes interesser overfor utleiere, myndigheter og andre. Tiden er med andre ord overmoden til å gjøre et krafttak for å sikre vanskeligstilte grupper en verdig boligsituasjon.
PS: Blogginnlegget er skrevet i samarbeid med leder på Batteriet, Kai-Rune Myhrer.
Les mer om bolig i siste nummer av bladet Bymisjon: