Vi er inne i en årstid hvor mørket omslutter dagene. Da er det godt å kjenne at lyspunkt finnes – vi må bare ta oss tiden til å oppdage dem. Slik som vi gjorde på Ammerudhjemmet denne fredagen.
Vintermørket er over oss. De store grantrærne i åsen bortenfor suger den svarte kvelden til seg. Det grønne gresset utenfor dørstokken kan minne om et juv, for snøen har ennå ikke falt. Da er det godt med noen lyspunkt i hverdagen, spesielt nå som vi nærmer oss jul.
Denne fredagen var vi samlet i atriet på Ammerudhjemmet. Klokken var så vidt passert 10.00. Noen kom direkte fra frokostbordet. Andre kom ens ærend fra sine serviceleiligheter ved siden av for å overvære arrangementet. Det var dunkelt i lokalet da pianisten og de saksofonspillende pleierne stemte i på “Glade jul”.
Slik var vi samlet som én enhet under samme tak i nesten 30 minutter. Vi sang sammen og hygget oss frem mot høydepunktet. Så telte vi ned; fem – fire – tre – to – en… Lysene i de buede girlanderne ble tent. Korridorene fyltes av et varmt, men beskjedent lys. Allikevel kunne vi merke hvordan oppgaven var fullendt. Vi var sammen om å oppleve starten på adventstida.
Er det ikke rart hvordan forventningene vokser når man vet at noe spesielt kommer til å skje? Og denne gangen var det kun noen fattige lys som skulle tennes. Samtidig var det disse lysene som skulle forene oss. Da er det godt å kjenne følelsen av samholdet, når vi er inne i en årstid hvor mørket omslutter dagene. Og det er godt å kjenne at lyspunkt finnes – vi må bare ta oss tiden til å oppdage dem.
