Dette er min historie og min takk til de som hjalp meg ut av rusavhengighet, slik at jeg kan sitte hjemme i en varm stue med alle jeg er glade i på julaften. Slik at barna mine kunne få tilbake mammaen og pappaen sin.
“Har dere kjent det? Den bitende kulden som sniker seg inn under klærne, pusten som lager små bomullsdotter når den forlater kroppen. Til og med på lukten kan man kjenne at selveste Kong Vinter er på vei. Aldri tenker jeg så mye på hvor jeg kommer fra, som når kulda setter inn. Kulda, med sine infeksjoner, kalde hender og føtter. Jo kaldere det ble, jo høyere ble dosene. Livseliksiren..
Varm mat og en god samtalepartner
Aldri går jeg med min rusavhengighet på utsiden slik som jeg gjør når vinteren setter inn. Aldri er jeg så takknemlig for hva mennesker med store hjerter, dype lommer, godt vett og en real dose nestekjærlighet kan bety.
Å bli sett av et knippe mennesker som har en indre glød, som ønsker å redde verden, et menneske av gangen. Det var som sendt fra oven, en Gudegave til lille meg. Varm mat, klær og en god samtalepartner når man trengte det som mest, det er hva Kirkens Bymisjon betød for meg. Men ikke minst, den ene, som var villig til å strekke seg hakket lenger enn alle andre, som mer eller mindre leide meg inn på Møtet, med stor M, der hvor jeg fikk lagt inn min klage på å ikke komme inn i behandling slik jeg ønsket. Han holdt meg i hånden, mens jeg la frem saken min, jeg gråt og saksbehandleren gråt.
Dagene, ukene og månedene gikk, og Kirkens Bymisjon holdt liv i meg, nå var det satt av en dato for innleggelsen min. Aldri er jeg blitt tutet ørene så fulle av lovord om meg selv.
Rusfri rusavhengig
Her sitter jeg, 3 år etter, som rusfri rusavhengig. Med livet i hånden, takknemligheten i hjertet og håpet for fremtiden. Nå går det mot vinter igjen, og jeg kjenner kulden kiler meg på ryggen, slik den pleide å gjøre. Så husker jeg på at takket være dere, og takket være meg, så kan jeg sitte i min varme stue, mens mannen og barna har lagt seg for kvelden, hundene puster også tungt, og skrive et brev til dere i takknemlighet.
I takknemlighet for at dere så mennesket bak rusen, bak sprøytene og alle maskene. I takknemlighet for at dere fortsetter med det, redder de som ingen andre tror er hverken verdt det eller de alle andre har gitt opp.
Takk for at dere redder verden, et menneske av gangen!”