Folk som strever, som mangler det helt nødvendige for liv og velferd, møter vi selvfølgelig med gjestfrihet, hjelpsomhet, raushet. Trodde vi ikke det?
Lille julaften hadde vi som vanlig gategudstjeneste foran julestallen vår på Jernbanetorget i Oslo. Der holdt jeg denne talen:
Noen ganger, for noen, er det som de fleste tar for gitt noe som nettopp ikke er gitt. Det er tvert imot noe som mangler. Som må kjempes for, eller drømmes om.
Som en seng for natta og tak over hodet. Som nok mat. Som et sted å vaske seg. Som en mulig framtid. En jobb. En vei framover.
Jeg regnet det som selvfølgelig …
Denne byen er full av selvfølgelighet. Full av innbyggere som tar så mye for gitt. Mange av oss har så mye; har det så godt. Det meste er goder vi ikke har skapt selv, og kanskje ikke egentlig fortjent. Men som vi likevel anser som selvfølgelige.
Noen ganger har jeg den siste tiden opplevd at noe jeg trodde var selvfølgelig, likevel ikke var det. Som at vi som by og fellesskap ikke møter folk i nød med avvisning og kalde skuldre. Det regnet jeg som selvfølgelig. At vi ikke møter trengende mennesker med mistanke og anklager. Det tok jeg for gitt. At vi ikke pukker på iskald logikk om at dersom noen som lider får hjelp, vil det komme så mange andre som også vil trenge hjelp, at det er best vi lar være. Ja, så kald er den logikken, at den til og med kan hevde at det er best for dem at de ikke får hjelp.
Folk som strever, som mangler det helt nødvendige for liv og velferd møter vi selvfølgelig med gjestfrihet, hjelpsomhet, raushet. Trodde vi ikke det?
Jeg for min del trodde i hvert fall at det var sånn vi var; i det minste at det var sånn vi ville være i byen med den selvfølgelige overfloden.
En varm seng
Det går mange Mariaer rundt i denne byen. Eller kanskje de sitter på fortauet. På trappa utenfor supermarkedet eller kirkene. Vi har sett dem. Vi legger merke til dem. Og vi tenker kanskje de ser triste ut. Slitne.
Men jeg har også sett dem opprømte og glade, på vei opp trappa og inn til en av sengene på akuttovernattinga som Kirkens Bymisjon og Røde Kors driver. Med tunge steg og tunge pakkenelliker. Etter en lang dag i byens gater, kanskje med sur vind og regn i lufta, sånn som i kveld. Men de har roser i kinnene og forventning i øynene. De gleder seg ganske enkelt til å sove i en varm seng.
Kan hende de nynner på en sang, som Maria i juleevangeliet.
Hvis de gjør det, forstår vi jo ikke hva de synger, de fleste av oss. Men om vi hørte og forstod hva de sang, og hørte at det virkelig var Marias lovsang de istemte, da ville vi høre at julebudskapet ikke byr på selvfølgeligheter:
Han gjorde storverk med sin sterke arm
–synger de–
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Gledens og håpets høytid
“Han løftet opp de lave.” Det burde vel være selvfølgelig? Jo. Men det er det ikke. Ikke i manges egen erfaring. Kanskje ikke i våre vante bilder av jula.
Men det er jo derfor jula er gledens og håpets høytid. En gang til: Det er derfor jula er gledens og håpets høytid. Ikke på grunn av oss, av vår godhet eller generøsitet. Ikke på grunn av julegater og familiefester. Alt dét kan være fint.
Men det som er gledens grunn, er at Gud løfter opp de lave. Godt nytt til alle nedtrykte, alle som sliter, alle som er aleine, alle som er fattige! Det selvfølgelige skal igjen bli selvfølgelig: Livet. Som gave. Gitt alle.
Og aller mest, gitt dem som ikke lenger tar livet for gitt.