Aase (100) husker mannen som gikk i gatene og tente gasslyktene. Nå bor hun i en leilighet på Kampen Omsorg+ noen meter unna sitt fødested, der lyset går på ved bevegelse i rommet, og velferdsteknologien er på plass.
Et år er gått siden velferdsteknologi ble innført ved Kampen Omsorg+, og vi gjør i disse dager en spørreundersøkelse blant beboere om erfaringene med bruk av nettbrett og trygghetsalarm.
Jeg ringer på hos Aase. Hun er født i 1913 på Enerhaugen, og som alltid i møte med Aase har jeg større lyst til å snakke om Oslo 1913 enn velferdsteknologi i Gamle Oslo 2013.
– Jeg husker lyktemannen, han som gikk i gatene og tente gasslyktene med lang stav.
– Og nå bor du noen meter unna ditt fødested, i et hus der lyset går på ved at du beveger deg i rommet? spør jeg.
Det er åpent mål for sammenligningen, og vi humrer begge over nærhet og avstand.
– Hva tror du om 100 år til? undrer jeg.
Aase besvarer ikke spørsmålet, men sier tankefullt:
– Jeg tror jeg har levd i den beste tid.
Nytteverdi av teknologibruk
Den velreflekterte 100-åringen har muligens rett, og i så fall er det maktpåliggende å utvikle omsorgstjenesten på kombinert god og effektiv måte. Godt botilbud er en utviklingsretning, lete etter nytteverdi av teknologibruk en annen. På Kampen gjøres forsøksvis begge deler.
– Jeg orker ikke lære meg nettbrett, sier Aase.
– Men jeg kommer ned i kafeen to turer hver dag, til middag og til 5-kaffe’n.
Overraskende mange beboere svarer imidlertid at de benytter nettbrettet til å orientere seg om hva som foregår i fellesarealene/dagens aktivitetsprogram, eller hva som står på menyen. Det er attraksjonen i “den andre enden”, folka, musikken, fellestreningen, maten og spillkveldene som motiverer til å benytte teknologiverktøyet.
Opplevelse av trygghet
Som en del av velferdsteknologien har alle beboere ved Kampen Omsorg+ trygghetsalarm til husverten på jobb. Med et unntak svarer beboere at dette gir opplevelse av trygghet. Også når Aase spørres om hvordan det er å være hjemmeboende i Omsorg+ er det trygghetsalarmen hun henviser til.
– Jeg kunne ikke bodd helt alene, men her kjennes det trygt, sier hun, før hun forteller om barndommens varslingssystem:
– Hver kveld klokka åtte ringte klokkene i Grønland kirke for å varsle at alle unger måtte hjem. Vi løp så fort vi kunne, for det var om å gjøre og komme innenfor døra hjemme før det sluttet å kime.
Nå,100 år etter, er varslingssystemene individualisert og teknofisert, men tanken bak er den samme gamle: Bringe folk i kontakt og skape trygghet for menneskene.