Spørsmålet er av det varige slaget. Svaret på spørsmålet er like foranderlige som spørsmålet er bestandig. Mennesket er vanskelig å definere fordi den som definerer samtidig må ta seg selv inn i definisjonen, det er umulig å oppnå avstand å se mennesket i fugleperspektiv.
Fra renessansen av vokste det moderne individet fram, sakte men sikkert. Vi ser det i kunsten, religionen, jussen og naturvitenskapen. Reformasjonen er del av samme bevegelse, den enkeltes forhold til Gud blir et langt mer sentralt tema enn det hadde vært i middelalderen.
Grovt forenklet går det an å si at menneskerettighetserklæringen er siste stasjon på en lang reise. Den som enda måtte huske Ibsens «nåtidsdrama» vil vite at en rekke av hans skuespill dreier seg om individets rett i forhold til kollektivet, et konservativt og forstokket kollektiv som prøver å kneble og knekke det rakryggede individet, men Nora og Stockmann lar seg ikke knekke av en reaksjonær masse.
Alt har sin pris, alle medaljer sin bakside. Individet kan ikke løses fra de kollektivene de tilhører uten å miste noe på veien. Sterkt forenklet, det som vinnes i frihet, tapes i trygghet. Individet er stadig mer henvist til seg selv. Der kollektivet gav mennesket en ferdig identitet og en rolle å gå inn i, der må mennesket i dag skape sin egen identitet, konstruere sitt eget jeg. I det ligger det mye frihet, men også stor fallhøyde. Den som lykkes gjør det gjerne til gangs, den som mislykkes gjør også det til gangs. Ungdomstiden må være lang fordi det tar tid å bygge et selv, en identitet som er ens egen. Enklere før, når man bare kunne gå inn i rolle som lå der, fiks ferdig. Barndommen sluttet ved konfirmasjonen, deretter var en voksen.
De fleste av oss lengter neppe tilbake til det som var, dessuten er veien stengt og voktes av «kjeruber og det flammende sverd».
Men behovet for å være del av et kollektiv er ikke avviklet. Det går aldri over.
Det blir jevnlig og med rette påpekt at julen ble feiret lenge før kristningen. Soleverv er blitt feiret på ulikt vis til alle tider, ikke minst i de deler av verden hvor forskjellen på sommer og vinter var stor og vintermørket tungt å bære.
I Norge har vi feiret kristen jul i knappe 1000 år. Man gjorde som man hadde gjort i resten av Europa, men la feiringen av Jesu fødsel til den allerede eksisterende feiringen av soleverv og «kristnet» den.
De to tradisjonene, den kristne og den førkristne , er høyst ulike i innhold og form, selv om den kristne feiringen tok inn i seg deler av den feiringen som allerede var der. Men de har også et annet felles trekk: de insisterer begge på å være for alle. At solen snur og at det går mot lysere tider er en sak for alle, «jøde og greker, slave og fri, mann og kvinne». Det er ikke en hendelse reservert for de få. Og i den kristne tradisjon leser vi om englesang over Betlehemsmarkene som lyder: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket».
Det er en aldri avsluttet oppgave å være med å virkeliggjøre dette. Uansett livssyn er dette en fest som fra sin spede begynnelse har omfattet alle, har rom for alle og blir bare hva den skulle være om den blir til «glede for hele folket».
Vi trenger noe som binder oss sammen, som gir rom for ulikheten, noe som tar oss på alvor som fellesskapssøkende individ. Når fokus på mennesket som individ blir rendyrket, oppstår også lengselen etter å få oppleve seg som del av et større fellesskap. Det burde ikke overraske oss som bymisjon, for oss er det barnelærdom at «mennesket hverken lever eller dør for seg selv», men lever i en verden hvor vi som individ også har ansvar for den og de andre og vi behøver hverandre langt mere enn vi til daglig vil ha det til. Og ikke mindre, vi er plassert i en verden hvor Gud ikke er i stand til å vende et eneste menneske ryggen.
Og da er vi midt i juleevangeliet.