Igjen presenteres vi for alarmerende forskningsfunn om krenkelser og overgrep på sykehjem. Hva er det med disse pasientene, som aldri får som de fortjener? Og hva er det med pleierne? Og hvor i all verden er ledelsen?
La meg aller først få si: Det finnes mange GODE sykehjemsavdelinger med oppegående, dyktige, engasjerte og bevisste pleiere, som gir demensomsorg med høy kvalitet. Men det finnes også for mange motsatser.
Altfor mange av våre skjøre, sårbare eldre, de fleste med demens, blir dessverre regelmessig utsatt for utilbørlig behandling av pleiere. Dette er en sammensatt problematikk med mange utfordringer, derfor er den ikke enkel å løse. Ellers hadde vi jo gjort det for lenge siden.
«Sykehjemmets skyggesider»
I 1999 hørte jeg første gang Wenche Malmedal presentere sin hovedfagsoppgave «Sykehjemmets skyggesider» der hun beskrev tvang og overgrep på sykehjem. Hennes funn fikk mye oppmerksomhet, og kompetansetiltak ble iverksatt på mange sykehjem.
Nå har hennes ferske doktorgradsavhandling tittelen «Inadequate Care, Abuse and Neglect in Norwegian Nursing Homes (Utilstrekkelig pleie, overgrep og omsorgssvikt i norske sykehjem)», nylig omtalt i Tidsskriftet Sykepleien. En sterk og direkte tittel. Malmedals forskning fortsetter, dessverre, å dokumentere overgrep og mangelfull demensomsorg. Hun har intervjuet 616 ansatte i 16 sykehjem, og det er grunnleggende menneskerettigheter som blir brutt daglig. Det mest alarmerende er omfanget som dokumenteres, at ni av ti pleiere sier at de selv eller en kollega har utført en eller flere utilbørlige handlinger.
Pleiere på sykehjem til Aftenposten: – Beboere blir ignorert og forsømt
En eldreomsorg med «dårlig omsorg, overgrep og forsømmelser» vil vel ingen pleiere være en del av. Det er uverdig, først og fremst for beboerne, men også for pårørende. Og for pleierne. Verdighetsgarantien er mest på papiret…
«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» lærte Arnulf Øverland oss. Det er en viktig læresetning i livet. Overgrep, omsorgssvikt og tvang er godt dokumentert i media, i forskning og i tilsynsrapporter gjennom mange år. Heldigvis lar vi oss opprøre. For overgrep mot sykehjemspasienter berører oss. Mange av oss har noen med demens i nær familie eller nærmiljø, noe folkeengasjementet rundt TV-aksjonen viste oss.
Hvordan kan man gjøre slikt?
Eldre mennesker, og særlig personer med demens, har dessverre lav status i samfunnet. Omsorgssvikt og mangelfull omsorg overfor sykehjemsbeboere har mange årsaker. Mange av oss, som har jobbet lenge på sykehjem, kan se tilbake på mye feil vi har begått. Dessverre. Noen utført med overlegg for å forhindre uhell, andre har vært helt unødvendige.
I 1987 begynte jeg som en ufaglært, ung pleieassistent uten opplæring i demens eller håndtering av vanskelig adferd og ble sluppet løs i avdelingen. Den gang var det ikke særlig kunnskap om demensomsorg. Det var helt naturlig at rutinene styrte arbeidet, jobben skulle jo gjøres. Sånn er det dessverre fortsatt mange steder.
Manglende fagkompetanse og bevisstgjøring er fortsatt mye av årsaken til omfanget av krenkelser. Men også faglærte er representert i Malmedals forskningsfunn. Og det er som regel slik at krenkelser ikke nødvendigvis er gjort med hensikt av omsorgsutøveren, men heller skyldes en usunn pleiekultur.
MEN: Mye bra er gjort de siste 10-15 årene: Det finnes mye forskning og fagutvikling om demens. Norge lagde verdens første Demensplan i 2007. Nytt lovverk for å kontrollere bruk av tvang i kommunehelsetjenesten ble innført i 2009. Personell skoleres i demensomsorg som aldri før i norske kommuner. Dette er vel og bra, men er det nok?
Fjerne ledere…
Jeg treffer stadig ledere rundt omkring på norske sykehjem som rett og slett er fjerne. Fjerne på flere måter: Noen kjenner knapt nok beboerne de har ansvaret for eller personalets kompetanse. Noen ledere bryr seg for altfor lite. Noen vet, men ser gjennom fingrene på krenkende adferd. Og noen er så lite til stede i omsorgsmiljøet at de ikke aner hva som egentlig skjer. Så fjerne ledere har feil fokus.
Hvordan skal man da kunne snu omsorgssvikt? Det er svært alvorlig ikke å gripe inn. Husk Arnulf Øverlands alvorlige ord.
For lav bemanning?
Kommuneøkonomien blir stadig strammere med nedbemanning som konsekvens. Bemanningen på sykehjemsavdelinger oppleves som altfor lav omtrent over alt, nesten alle snakker om at de stadig jobber fortere. Og beboerne blir stadig mer krevende. Smertepunktet er nådd mange steder. Hvor lenge holder flinke omsorgsutøvere ut? Og hvem blir igjen?
Noen fagfolk og politikere mener omsorgssvikten bør løses med en bemanningsnorm på sykehjemmene. Hvis alle sykehjemsbeboere var relativt like og hadde omtrent samme pleietyngde, hadde dette regnestykket vært greit. Men slik er det ikke. Hvordan måle hvor mye en beboer faktisk krever av omsorg? Av kompetanse? Hva er en riktig norm? Hvor høy bør pleiefaktoren være i en avdeling? Det kommer an på flere ting: Hvordan er avdelingen organisert? Hvor mange beboere er det pr. enhet? Kompetanse? Det finnes et hav av varianter. Og svært sammensatte pasientutfordringer. Alt kan ikke måles og telles.
Jeg frykter at en bemanningsnorm ender som en minimumsbemanning. En norm satt av økonomiske hensyn – ikke av hensyn til beboernes omsorgsbehov. Det blir ikke mindre krenkelser og omsorgssvikt når minimum blir normen.
Omsorgskvalitet koster.
—————————
Hva mener du? Fortsett debatten i kommentarfeltet under!