Landets regjering vil åpne for flere private aktører innenfor det helse-og sosialfaglige arbeidsfeltet. Er dette en ideologisk eller kunnskapsbasert avgjørelse?
Den blå-blå regjeringen ønsker flere private aktører i helse- og sosialfaglig arbeid. Sektoren skal ikke bare være en sak for det offentlige. Fortsatt skal det offentlige ha ansvaret for at oppgavene blir utført, men det offentlige må kunne hente inn private aktører for å ta hånd om oppgavene som skal løses. Allerede i valgkampen annonserte Høyre og Fremskrittspartiet at de ønsket å brukte private leverandører når det offentlige ikke selv hadde stor nok kapasitet. Begge partiene mente det ville være klokt å bruke private aktører for å forhindre at køer oppstår og avvikle de køene som måtte finnes. Det viktigste er at jobben blir gjort, at den blir gjort faglig forsvarlig og gjerne at den blir gjort raskt og så billig som mulig. Dette vil skape en konkurransesituasjon som vil være til beste for så vel pasienter som offentlige budsjett.
Slik omtrent har den blå-blå regjeringen tenkt. De har noen poeng, men det vil også ha noen kostnader. Det er rett og slett et spørsmål om hvilken samfunnsutvikling vi ønsker.
Grunnleggende skille mellom ideelle og kommersielle
Før vi går videre, må vi minne om et grunnleggende skille innenfor sekkebetegnelsen «private aktører». Denne betegnelsen omfatter så vel ideelle som kommersielle. De ideelle, slik som Kirkens Bymisjon, har ikke aksjonærer som skal ta ut fortjeneste, mens de kommersielle er eid av aksjonærer som skal ha avkastning. Etter 8 år i regjeringskontorene var det tegn som tydet på at den rød-grønne regjeringen var i ferd med å forstå dette. Jeg er i tvil om den nåværende regjeringen forstår, og om en eventuell forståelse vil ha betydning.
Hovedproblemet er ikke at dette går utover de ideelle organisasjonene, det er sekundært. Det dreier seg om hvilken retning samfunnet skal ta.
Viktige spørsmål i debatten
For det første: Hvordan vil det påvirke arbeidslivet og de ansattes rettigheter om store, nasjonale eller internasjonale firma skal innføre en ny standard for behandling av sine ansatte? Eller mer presist: skal de overhode ha egne ansatte, eller bare leie inn arbeidskraft etter behov? Skal dette bli den nye standarden i arbeidslivet og må også de ideelle tilpasse seg den nye situasjonen? Dersom de ideelle skal konkurrere med de kommersielle vil det være rått parti fordi de ideelle som så langt har tilbudt lønn, pensjon og rettigheter tilsvarende det offentlige.
Les flere blogginnlegg på hjertegaver-bymisjonen-temp.prod12.dekodes.no/bystemmerFor det andre: Hva vil en vekst for de kommersielle på de ideelles bekostning (det skjer allerede i barnevernet) bety for den allmenne forståelsen av ansvaret for det samfunnet vi lever i? De ideelle organisasjonene oppstod stort sett på 1800-tallet og var en forutsetning og en frukt av den store demokratiseringsbevegelsen i landet. Den eneveldige staten (kongen) måtte gi plass for et folkelig engasjement. Hans Nielsen Hauge var pioneren i dette arbeidet. Med han startet et folkelig engasjement som fikk avgjørende betydning for utviklingen av det moderne samfunnet. Det er grunn til minne om at det meste av rusomsorg og barnevern ble startet av Hauges «barn og barnebarn». Det skjedde helt uten kommersielle interesser, blikket var rettet mot dem som levde i stor nød og som hverken det offentlige eller kommersielle aktører lettet en finger for å hjelpe.
Fremtiden til det folkelig engasjement
Hva vil skje med vanlige folks engasjement for mennesker i vanskelige livssituasjoner om dette bare blir et ansvar for staten, eventuelt delegert til kommersielle aktører. Hvor mange frivillige vil stille for å bistå det kommersielle helse- og omsorgsforetaket Aleris? Hvilken rolle vil vi som borgere få for andres ve og vel om det utelukkende blir en sak for stat og kapital? Vil Adecco få næringslivet på banen for å ta samfunnsansvar? Eller vil vår ansvarsfølelse for det samfunnet vi lever i være begrenset til skatteseddelen?
Det dreier seg ikke om organisasjoners overlevelse, men om vi ønsker et samfunn hvor mange får anledning til å ta ansvar og bidra til andres beste.
Vi har en nærmere tohundreårig tradisjon på dette i Norge. Poenget ved tradisjoner er at de bærer oss mer enn vi bærer dem. Det merkes for alvor først når vi har kvittet oss med dem.
Det finnes eksperimenter vi bør avstå fra.