Med ujevne mellomrom fremmes det forslag om at sosialhjelpsmottakere skal måtte jobbe for den ytelsen de mottar. I beste fall er dette et uttrykk for at alle skal yte etter evne, og få etter behov.
Samtidig kan ordet arbeidsplikt være et svært negativt ladet ord, som gjerne bygger på en oppfatning om at folk er late og helst vil snike seg unna der det er mulig. Men er det slik virkeligheten er?
I Kirkens Bymisjon møter vi hver dag mange som svært gjerne skulle hatt en jobb å gå til. Det kan være et utall grunner til at de likevel ikke er i jobb. Psykisk eller fysisk sykdom, rusproblemer, manglende formell kompetanse eller for dårlige språkferdigheter er noen av årsakene. Da hjelper det lite på motivasjonen når politikere med hevet pekefinger slår fast at folk bør tvinges til å jobbe for å få sosialhjelp eller trygdeytelser.
Arbeidsrett for sosialhjelps- og trygdemottakere?
En fare ved arbeidsplikten er dessuten at den ikke sier noe om innholdet i den jobben som må utføres. Dermed forsvinner ikke bare motivasjons-aspektet, men også læringsmuligheten. Dersom plikten blir viktigere enn innholdet, gir dette et dårlig utgangspunkt for en konstruktiv og lærende arbeidssituasjon.
Hva om en i stedet kunne teste ut en forsøksordning med arbeidsrett for sosialhjelps- og trygdemottakere? Dersom stat eller kommune skal kunne pålegge noen arbeidsplikt, må jo dette bety at den samme staten eller kommunen har jobber som vedkommende skal måtte påta seg. Mitt forslag er at vi derfor snur problemstillingen. Da kunne vi si til de menneskene vi møter i vårt arbeid, som gjerne skulle vært i jobb, at de kan henvende seg til kommunen og kreve sin rett. Jobb og lønn. De to tingene henger sammen.
Folka er ikke alltid «problemet»
I våre lavterskel sysselsettingstiltak som “Lønn som fortjent” eller “Arbeidslaget” ser vi at det slett ikke alltid er folka som “er problemet” når det er vanskelig å komme i jobb. Dersom jobben er fleksibel nok, kan mange flere få gode jobb-erfaringer enn det som er tilfelle i dag. På disse utradisjonelle arbeidsplassene erfarer mennesker hver dag at det er godt for både kropp og sjel, og ikke minst for selvbildet, å være i jobb.
Min utfordring til alle politikere som tiltrekkes av tanken om arbeidsplikt, er at de først tester ut en ordning med arbeidsrett. Når rettigheten finnes, og den fleksible arbeidsplassen er tilgjengelig, er jeg ganske sikker på at denne ordningen vil gi bedre resultater, både for den enkelte og for samfunnet, enn det en kan få til med arbeidsplikt.