Vårt forhold til døden er like mangfoldig som livene våre. Døden kan være den store fienden; det uforståelige og meningsløse som rammer oss hardt og brutalt. Og døden kan være den naturlige avslutningen på et langt og meningsfullt liv.
Midt i dødens mangfoldighet trenger vi forbilder som minner oss om den brutale sannheten: at døden er en del av livet. De siste årene har vi mistet flere slike forbilder i landet vårt. En av disse er Anbjørg Sætre Håtun.
Mot et friskere samfunn!
Anbjørg ble for alvor kjent gjennom programmet Puls på NRK. Hun var programlederen med den naturlige utstrålingen, det skarpe blikket, redaktøren for utgivelser som Frisk året rundt og mye annet. Full av liv, i begynnelsen av 30-årene med en lysende karriere i vente. Så kom kreften, noe 0.25 % av 31 år gamle kvinner får. Etterfulgt av år med utmattelsessykdom. Denne perioden av livet delte hun med det norske folk.
Det er ikke sant at vårt samfunn bare har et tabubelagt forhold til sykdom og død. Selvsagt er det tema omkring død det er vanskelig å snakke om. Selvsagt er isolasjon og taushet vanlige og mislykkede strategier å velge når en er i sjokk og sorg. Men vi tier ikke alltid, det er faktisk ikke sant, ting er mer sammensatt.
Vi har kjente personer som har gått foran for å normalisere det å møte veggen, det å være alvorlig syk eller døende. To eksempler er Kjell Magne Bondeviks sykemelding som statsminister og Per Fugellis kamp mot kreften de siste årene. På noen måter er samfunnet vårt faktisk langt mer åpent enn tidligere. Det er blitt normalt, heldigvis, å snakke om sykdom og død med barn og unge. I løpet av noen tiår har barn gått fra å være ekskludert til å bli inkludert og aktivisert i begravelser. Der ungene før måtte vente hjemme på foreldre som kom tause hjem fra graven, får de nå det ærefulle oppdraget å legge roser på kisten. Det er mye god terapi, og teologi, i dette skiftet. Det er et friskhetstegn ved samfunnet vårt.
Det betyr ikke at alle skal stå frem med sine kriser i aviser og på sosiale medier, hver og en må tenke igjennom sine privatsfærer og foreta den nødvendige balansegangen mellom modig åpenhet og unødig utlevering. Igjen gjelder det at vårt forhold til døden er like mangfoldig som livene våre. Men det er uendelig viktig at noen står frem. For å fortelle oss andre hvor normalt kriser og alvorlig sykdom er.
Heltefortelling uten happy ending
Anbjørg Sætre Håtun talte kreftsaken og løftet frem verdien av livet her og nå. Modig og naturlig sto hun frem i avisintervjuer og på TV, og hun skrev bøker med titler som Livslyst. Smak på ordet: Livslyst, det er en sterk tittel å velge når en selv er alvorlig syk. Og hun kjempet seg tilbake til livet, sammen med sin kjære og heiet frem av det norske folk. En moderne norsk heltefortelling, dessverre uten happy ending.
For kreften kom tilbake. Slik den gjør for 8-10 % av dem som rammes av brystkreft. Igjen var hun åpen, inkluderende og reflektert i møte med media og folk. Med 20 000 følgere på sosiale medier, blant annet, og med sterke portrettintervjuer i avisene. Igjen møtte hun sykdommens alvor med en sterk og brennende livslyst. Så døde hun, nå i vinter, mens snøen la seg som et stillhetens teppe over landet.
Kunsten å leve med det urettferdige
Jeg kjente henne ikke, men det gjør likevel et sterkt inntrykk å følge en ung, kjent og reflektert journalist på denne måten. Det lærer oss noe om livet som er grusomt, men likevel nødvendig å reflektere over. Som Anbjørg selv sa i et intervju til Dagbladet midt i sykdommen:
Det er ikke sånn at livet er rettferdig, at det vonde fordeles slik at vi alle får en dråpe smerte hver. Noen mennesker får så altfor mye sammenlignet med andre (..) Vi vil så gjerne at liv og helse skal være et resultat av vår egen innsats, men så er det en gang sånn at veldig mye handler om uflaks og tilfeldige hendelser som vi ikke rår over.
Og hun fortsetter med å understreke at dette er noe vi må forholde oss til, ta inn over oss, at sykdom og ulykker er så ulikt fordelt.
Protester gjerne mot døden- men se den i øynene!
I møte med lidelse og død er det sunt å protestere. Altfor lenge har kristne sagt at det sikkert er en Guds mening med alt, at den sykdommen, tragedien eller dødsfallet kan forklares guddommelig. Som om Gud vil lidelse og død. Som om ikke Gud står på vår side i kampen mot lidelsen og ondskapen! Nei, vårt forhold til døden bør ha protesten i seg når unge mennesker rammes. Men likevel, vi vil fortsette å fortrenge døden, lage tabuer og gjøre den unevnelig, hvis vi ikke forholder oss til det hjerteskjærende budskapet: sykdom og død rammer ulikt, og vi må lære oss å leve med det.
Men jeg skal leve, elske, nyte og skape godfølelse hver dag så ofte jeg kan. Ingen vet hvor mange dager man får her på jorden. Jeg skal leve med håp og i kjærlighet – så lenge jeg har livet.
Disse ordene sa Anbjørg etter at sykdommen kom tilbake. Så utmattet hun må ha vært, men likevel tok hun opp kampen mot døden, likevel kjempet hun for livet sitt også når hun måtte forsone seg med hvor det bar. Jeg skal elske, nyte og skape. Det er oppfordringer med evangeliets sprengkraft i seg. At uansett hvor vi er i livene våre, kan vi kjempe for disse ordene: elske, nyte og skape!
Vi finner nok frem!
Kanskje har du ikke blitt så mye klokere av disse ordene. Det er ikke så rart, i møte med døden er spørsmålene og undringen langt vanligere enn fasitsvarene. Likevel tror jeg vi gjør klokt i å dele ord med hverandre i møte med døden. Som dette diktet en venn viste meg før jul, skrevet av Kolbein Falkeid. Det er et dikt som gir meg håp og trøst i møte med det ukjente: Det å vite at vi skal samme vei. At noen har gått foran, at noen har brøytet vei. Slik Anbjørg Sætre Håtun gjorde for oss.
Kanskje du også har noen ord å dele i møte med dødens mangfoldighet?
Jeg finner nok fram (Kolbein Falkeid)
Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i har gått foran
og kvistet løype for meg
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.