Hvis vi ønsker at flere skal ta på seg oppgaven å være fosterforeldre, må vi satse på oppfølging av fosterbarn, fosterforeldre og foreldre. Uten oppfølging svikter vi barna på nytt.
Debatten om fosterhjem fortsetter etter flere alvorlige situasjoner eksponert i media. Barneombudet, professorer, forskere, barnevernsbarna selv og mange med høy barnevernfaglig kompetanse kommer med viktige innspill som setter dagsorden. Spørsmål som er reist er:
• Er det riktig å konkurranseutsette fosterhjem?
• Har fosterhjemmene fått for mye ansvar?
• Hvordan sikres forholdet mellom biologiske barn og fosterbarn?
• Hvordan blir det nå som tilsynsførerne forsvinner og erstattes av tillitspersoner?
Vanlige barn – uvanlige erfaringer
I Kirkens Bymisjon har vi i mer enn 20 år fulgt noen av de mest sårbare fosterbarna, deres foreldre og fosterforeldre. Vår erfaring er at fosterbarn er helt vanlige barn med uvanlige erfaringer.
Det de har felles er at de har opplevd så grov omsorgssvikt at de ikke kan bo sammen med sine foreldre. De barna jeg kjenner har heller ikke noen annen familie de kan bo hos. Å ta inn over seg hvordan det er å vokse opp i dagens Norge uten noen nære personer å knytte seg til er det knapt nok noen av oss som kan fatte, og vi tror ikke helt på at det kan skje i Norge. Selv for oss som har jobbet tett på disse barna i mange år gjør det like sterkt inntrykk hver gang vi møter et barn som er helt alene i denne verden, som er blitt mishandlet, slått, er opplært i kriminalitet eller hatt rus tett på livet.
Vi ønsker alle at våre barn skal bli trygge og tillitsfulle. Det er en illusjon å tro at de barna jeg møter blir trygge voksne som bidrar i samfunnet dersom de ikke får tilpasset omsorg. Disse barna er like forskjellige som andre barn, men de har en sårbarhet med seg som de også lever med. Den kan vise seg på ulike måter, f. eks i atferd preget av utagering, uro, manglende konsentrasjon eller innadventhet.
Behov for en trygg havn
I dag vet vi mer enn for 20 år siden om betydningen av en trygg tilknytning. Barn trenger en trygg «base» når de skal utforske verden rundt seg helt fra de er nyfødt, og en trygg «havn» å vende tilbake til for å hente trøst og styrke til å utvikle seg til sunne barn. Dette går ikke alltid av seg selv, og når ikke foreldrene klarer dette, må andre overta. Det krever mye å forstå barn som ikke har denne trygge tidlige tilknytningen med seg i livet. Her holder det ikke med et varmt hjerte og et åpent hjem.
Forskning viser at en stor andel fosterbarn har psykiske lidelser. Mange fosterforeldre forteller at de ikke ante hva de sa ja til den dagen de ble fosterforeldre, selv om de var forberedt så godt som fagfolk klarte. Dersom vi ønsker at flere skal ta på seg oppgaven med å være fosterforeldre, må det satses på langvarig og individuelt tilpasset oppfølging av fosterbarn, fosterforeldre og foreldre.
Må tåle barnas uttrykk
«Lange relasjoner» som tåler barnas uttrykk i ulike faser av livet og omsorgspersoner og oppfølgere som samarbeider tett, er etter min erfaring helt avgjørende for at barna skal oppleve trygghet nok til at de forhåpentlig klarer å håndtere sin egen sårbarhet når de blir voksne. Å plassere disse barna hos vanlige familier uten å følge tett opp, er å svikte dem på nytt.
Noen trenger en overgang i institusjon før de kan flytte i fosterhjem. De trenger møter med voksne som er trenet til å forstå og møte de ulike utrykkene grov omsorgssvikt kan gi hos barn. Kanskje begynner de å tro på at noen vil dem vel og klarer å ta imot omsorg fra fosterforeldrene sine etter hvert som de flytter over i fosterhjem. Noen vil streve hele livet med nære relasjoner, men trenger like fullt god omsorg til de selv blir voksne.
Spørsmålet er bare om politikere og bevilgende myndigheter vil sette av nok ressurser til å gi disse det de fleste av oss tar som en selvfølge for våre egne barn. Omsorgspersoner som psykologisk oppleves som større, sterkere, kloke og gode. Det krever kvalifisert tilrettelegging. At det må prioriteres i bruken av offentlige midler forstår alle, men er det riktig når det går utover noen av de mest sårbare barna i samfunnet?
Det er lettere å glemme de få barna som trenger mye fra de er små enn å satse på dem!