Forleden kom jeg i prat med en sykehjemsbeboer i rullestol og hans kjære kone. Sammen sitter de ved resepsjonen til Ammerudhjemmet og venter på transport. Hun skal følge ham til sykehuset for innleggelse og operasjon den dagen, men minibussen med plass til rullestolen lar vente på seg. “Det er ikke første gang,” sier hun med en selvfølgelig mine. “Det er foreløpig kun femten minutter siden den skulle vært her, så vi får vel vente litt til….” Med hevet øyebryn står jeg oppgitt og legger ut om lignende erfaringer, og vi er enige om at situasjonen er som forventet.
En uverdig situasjon
Men etter ytterligere femten minutter, er fortsatt ikke transporten kommet. Så jeg tar fatt og ringer selskapets servicetelefon. Da jeg omsider kommer frem og en person svarer i den andre enden, får jeg beskjed om at sjåføren som skulle vært her ikke har anledning til å komme allikevel. Oppgitt forklarer jeg formålet med turen og ber om at dette må ordnes opp i så fort som mulig. Vedkommende i den andre enden forsikrer meg om at en ny bil er på vei.
Etter å ha lagt på telefonrøret, går jeg tilbake til ekteparet og forteller dem om samtalen. De trekker begge på skuldrene og forsoner seg med situasjonen. Hele tre kvarter etter oppsatt hentetid, svinger omsider en minibuss opp foran inngangspartiet. En stresset sjåfør sjekker sin bestilling og sørger for at de ventende blir tatt med.
Hvor mange andre?
Tilbake på kontoret står jeg foran vinduet og ser ekteparet bli kjørt av sted. Snøen daler ned fra himmelen og skjuler raskt sporene etter minibussen. Da slår tanken meg. Så uverdig denne situasjon egentlig er. Jeg lurer på hvor mange andre som sitter der i sin rullestol, og venter på en minibuss som skal frakte dem til sin avtale et eller annet sted i Oslo by.