Demens er en sykdom som hvisker vekk ens egen historie. Så hvem er man når man ikke lenger er seg selv? Når man ikke vet hvilken tid man er i, og ikke en gang kjenner igjen sitt eget barn?
Jeg ga nylig ut romanen ”I morgen forsvinner jeg litt til”. Den handler om Signe som leter etter sin mor, Signe som vil hjem og klippe plenen, Signe som bor på sykehjem og som bare husker brokker av sin egen historie. Fortid har blitt nåtid. De næreste har blitt de fjerneste. Kjente steder blir til ukjente rom. Tiden glipper.
Her er et redigert utdrag fra romanen:
I morgen forsvinner jeg litt til
– Det er på tide å dra hjem.
Det er hun selv som sier det. Men det er som om hun hører det mer enn at hun sier det.
– Det er på tide å dra hjem.
Hun gjentar det. Kanskje for å høre ordene en gang til, eller for å minne seg selv på noe, at det er noe mer, at hun er noe mer, at det er noe annet enn bare denne dagen. Dagen som har begynt uten at hun husker hvordan hun gikk inn i den. Og her sitter hun. I et rutete skjørt. Grønne og røde ruter. Hun kan ikke skjønne at hun har kjøpt dette skjørtet, kan ikke tro at hun har gått inn i en butikk og ment at dette skjørtet var så fint at resten av skjørtene på stativet ikke fikk en sjanse. Eller kanskje er det et skjørt som den tykke damen bortenfor har est seg ut av, det er i hennes stil, og at hun eier smak, er det ingen som kan beskylde henne for. Rød strikkegenser, brunt skjørt og grønne sko.
– Du kan ikke bare gi meg de stygge skjørtene dine, sier hun.
– Du sa du skulle dra hjem, sier den tykke damen.
– Dra hjem selv.
Signe lukker øynene og holder noe for seg selv. Hun tenker på noe som var før. Et hus, en hage. Moren som smiler. I det siste har hun ikke smilt så mye, men nå gjør hun det, og kanskje det varer, det er bare å håpe, men før alt håp er ute, åpner hun øynene og ser at hun sitter rundt et bord med mange mennesker. Og hun kjenner at det lukter surt, stramt. Hvilket skjørt lukter verst? Det vet hun ikke. Hun vet ikke at hun har tenkt denne tanken engang. Den er allerede borte. Alt forsvinner. Det glipper. Hele tiden. Tankene. Dagene. Humøret. Forstanden. Livet.
– Spis litt nå, Signe.
Men det er ikke mat hun vil ha, hun vil ha noe annet, noe som er bortenfor mat, bortenfor tallerken på bord, melk i glass, og uten at hun tenker mer over hva det er, reiser hun seg. Hun retter ut ryggen, men før hodet er hevet tar en hånd tak i overarmen og drar henne ned på stolen igjen.
Hun ser gule vegger, hvite bord og røde stoler som det sitter gamle mennesker på, de sitter med blå smekker på seg. Barnehage. Gamlehage. Små og grå. Maten venter på bordet.
– Nå må du spise litt, Signe.
– Signe, det er meg. Signe, det er navnet mitt, sier hun.
Å miste seg selv og sin egen historie
Jeg skrev denne boken for å forstå mer om hvordan det er å leve uten innflytelse og myndighet over eget liv. Hvordan det er å være utsatt for noe jeg kaller uberegnelig omsorg. Det å måtte legge seg når man ikke er trøtt, det å spise når man ikke er sulten, det å bli vasket av fremmede hender, og være inne når man vil være ute. Og ikke minst, hvordan er det å miste seg selv og sin egen historie?
Å være rammet av demens er kanskje som å bli fanget i en slags tidsfelle. Evnen til å orientere seg i tid og i virkelighet svikter. I denne forvirringstilstanden er det viktig å bli møtt av mer enn effektive hender og fastlagte rutiner.
Hjerteøye er et begrep som har blitt brukt i arbeid med demente. En av pleierne i denne romanen har et slikt hjerteøye. Han lar Signe få lov til å lete, famle og finne tilbake til sin historie. Han er der med tid, varme og tålmodighet når hun mister sin retning, sin tid og sine tanker.
Jeg ønsker meg flere hjerteøyne som er med på å lete etter historier som glipper.