Det er sjeldent jeg blir overrasket, satt ut eller overrumplet av følelser, men her forleden skjedde alt på en gang da jeg minst ventet det.
Jeg hadde meldt meg på en ‘workshop’ med overskriften ‘Sosialt arbeid i ulike religiøse tradisjoner’ i regi av Røde Kors, Kirkens Bymisjon og Leadership Foundation. Det hele begynte noe trått med gode og saklige innledninger fra ei kristen, ei humanistisk, ei jødisk og en muslimsk representant.
Bryte ned fordommer
Men så kom Imam Yahaya Hendi, imam (‘studentprest’) ved Georgetown Universitet, Maryland USA, et katolsk universitet. Han er opprinnelig fra Palestina. En stor kar med et voldsomt karismatisk trøkk. “Vi må endre oppfatningen av den andre!” var et av hans sentrale budskap. Helt siden 9/11 (2001) har han arbeidet iherdig for å bryte ned fordommer, ikke bare de som har vært rettet mot muslimer i USA (og verden over), men også muslimers fordommer overfor personer med annet livssyn.
Blant annet fortalte han om et prosjekt hvor han engasjerte studenter med ulik religiøs bakgrunn i å ta del i dugnad for å bygge hus for fattige hvite, kristne familier på et lite tettsted hvor de i utgangspunktet ikke ble ønsket velkomne av den lokale kristne presten. Men da denne presten så hvilken innsats de la for dagen, ble de muslimske studentene ønsket velkomne til å be fredagsbønnen i hans kirke! Praksisen hadde endret oppfatningen av den andre!
Det som fikk meg til å grine
“Tiden da vi angrep hverandres tro, er over!” formelig ropte han utover salen på Kirkens Bymisjons flerkulturelle senter på Grønland, PMV, hvor 30-40 kristne, muslimer, humanister, jøder osv var samlet. “Tiden for ‘diapraksis’ (samarbeid) er kommet. Vi sitter alle i samme båt; one ark – one humanity!” Dialog er vel og bra, men det er på tide at mennesker av god vilje fra alle livssyn kommer sammen for å bryte ned fordommer og for å ta et tak for og med mennesker som er offer for sosial urett og undertrykking. For imamen handlet dette også om å snakke om kvinners rettigheter og posisjon i samfunnet.
Det som fikk meg til å grine, var ikke det han sa, ordene han brukte – for det meste var jeg jo helt enig i. Det var hans skjelvende stemme når jeg kunne fornemme hans kamp for å bli sett som den han er, den årelange kampen for anerkjennelse for at han ikke vil noen vondt. At ikke alle muslimer er terrorister, kvinneundertrykkere, fanatikere og/eller monstre – slik det ofte blir framstilt i en presse hvor blod, sex og vold er mantraet. At også muslimer kan være anstendige med respekt for andres verdighet.
Å gjøre toleranse
Det som fikk meg til å grine, var gjenkjennelsen. Det å bli møtt med fordommer fordi man er kristen, fordi man er prest, fordi man er hvit, fordi man er fremmed osv. Vi hadde noe til felles, kampen for å bryte ned fordommene på tvers av kulturer, men også kampen for menneskelighet og toleranse innenfor ens egen kultur. Han i sin muslimske kultur, jeg i min kristne kultur. Det å kjempe for alles rett til valg av livssyn og alles rett til å bli respekt for dette og til å bli inkludert.
Jeg er sikker på at Imam Yahaya Hendi har fått mye ‘pepper’ fra sine egne. Det er også gjenkjennelig. Hvorfor har ikke Universitetet i Oslo en slik imam? Hvorfor har vi ikke en slik imam ansatt i Kirkens Bymisjon? Er det ikke på tide at vi gjør toleranse og ikke bare prater om den?
As some warn victory, some downfall
Private reasons great or small
Can be seen in the eyes of those that call
To make all that should be killed to crawl
While others say don’t hate nothing at all
Except hatred. (Bob Dylan)