Jeg kjenner på tyngden etter at vi i løpet av to uker har hatt minnestund for tre personer i Vår Frue kirke. Jeg kjenner behov for å si: Vi er så få her i byen, vi har ingen å miste.
Jeg kan ennå huske den tida da Gro Harlem Brundtland var statsminister i Norge. Gro var kjent for å være lettrørt. Det kan være en god ting. For da ulykker hadde skjedd, og noen var døde på en måte som krevde en statsministers kommentar – gjorde hun Nordahl Griegs ord til sine og sa: Vi er så få her i landet, vi har ingen å miste. Og så kunne vi se at hun var både rørt og berørt. Tårene stod i øya, kunne vi se. Hun meinte det. At vi er få her i landet og har ingen å miste.
Jeg kjenner behov for å si: Vi er så få her i byen, vi har ingen å miste.
Vi har ikke flere å miste
Jeg kjenner på tyngden etter at vi i løpet av to uker har hatt minnestund for tre stykker i Vår Frue kirke, Kirkens Bymisjons åpne kirke. Det er tomrom etter dem på så forskjellig vis. For det er forskjellige relasjoner inn og ut av ulike miljø.
Den første minnestunda var for ei som er antatt drept og dumpa i elva. Leitinga foregikk i nesten ei uke. Mange var berørt. Mange blei redde. Hva er det som skjer i byen vår? Det var både lettelse og sorg da leitinga i den iskalde elva endelig førte fram. Lettelse over at hun faktisk var funnet. Sorg over at håpet var ute. Nå var det endelig. Og vi kunne sette fram et bilde og ei rose ved lystenningsstedet i Vår Frue og invitere til minnestund i Torsdagsmessa. Gode ord kunne sies fra de som kjente henne. Håp om oppklaring kunne uttrykkes. Lys kunne tennes for henne og familien. Og for at det kunne bli mulig å finne fred, sjøl etter en slik forferdelig og uforsonlig måte å miste på.
To uker etterpå var vi der igjen. Denne gangen med to roser og to bilder. For to alt for unge menn. De skulle ha levd i mange år til. Men ble funnet døde. Den ene etter overdose. Den andre hadde funnet framtida umulig. Og vi satt forlatt igjen. Med så mange spørsmål. Det virka jo som det gikk så bra? Det hadde jo begynt å ordne seg? Det var jo lagt planer for tida framover? Deres håp hadde gitt andre håp.
Så stod vi der da. Ved brosteinene. Med bildene. Med rosene. Med tapene. Med følelsen av meningsløshet. Og vi kunne kjenne at dette legger seg på toppen av alle andre meningsløse tap. Alle andre alt for tidlig avslutta liv. Og jeg kunne se tyngden i ansiktene til de som bøyde seg ned og tente sine telys for kameratene. Som uttrykte sorg over ikke å få dele ei god historie igjen. Uttrykte glede over det som var delt av gode stunder og vennskap og opp- og nedturer. Uttrykte medfølelse for de nærmeste som hadde tapt enda meir. En sønn. En bror. Et barnebarn.
Lysene som brenner når rosene visner
Nei, vi har ikke flere å miste. Og så veit vi at noen lever farligere eller mer utsatt enn andre. Rus er risiko. Det å ikke ha noe sted å bo er risiko. Det å gå inn i en depresjon er risiko. Det å være uten støttende nettverk er risiko. Det å forholde seg til ei mislykka fortid er risiko. Når mye er tapt, skal det mye mot til å møte framtida. Da trengs det mye støtte.
Så vi skal ta vare. Ta vare på hverandre. Ta vare. Og vi skal si til hverandre at vi ikke har flere å miste. Det brenner lysene for. Særlig når rosene er visna. “Vi er så få her i landet, hver fallen er en bror og venn.”
Siste nyheter fra bymisjon.no:
- – Utsatte rusavhengige faller utenfor
- En by i endring – dette ser Kirkens Bymisjon av muligheter og utfordringer