I dag gjenoppdaga jeg plutselig opplevelsen av å være «den andre». Det er lenge siden forrige gang. Jeg har holdt meg mer eller mindre på avstand fra diskusjonene med de som utestenger og ekskluderer lesber og homser fra kirken, de som ser «den andre» som mindre verdig og som av samvittighetsgrunner, i mangel av teologiske grunner, slår øynene ned og beklager sin egen tro.
Å være «den andre» som diskuteres og voteres over, som inviteres eller ikke, som påpekes som noe annet enn alle andre, er ikke den helt gode opplevelsen. Men den kan kanskje frigjøres til «nyttig erfaring», med litt tid og litt jobb. Jeg begynner så smått med denne bystemme-teksten.
Det er umulig å unngå temaet om lesbiske og homofiles forhold til kirken i dag. Spørsmålet er ikke lenger hva slags forhold kirken har til lesbiske og homofile. Kirkemøtets diskusjoner som endte i et absurd kaos og ingen vedtak denne uka, taler vel nok for seg selv – Den norske kirkes offisielle ståsted opprettholdes nærmest som et ønske om å være en diskriminerende og ekskluderende kirke. Og da er spørsmålet snudd; hva slags forhold har og kan lesbiske og homofile ha til denne kirken?
Det er ikke nødvendigvis tyngende å være annerledes i seg selv, særlig ikke i de sammenhenger hvor nettopp annerledeshet anerkjennes som det bredspektra, mangfoldige og fargeglade Guds skaperverk vi alle har fått del i. Det blir tyngende å være annerledes når en annerledeshet tillater seg forrang til å ekskludere andre annerledesheter.
For det er dette Kirkemøtets debatter handler om. Et ja eller nei til vigsel av likekjønnede par handler mindre om vigselen i seg selv, det som virkelig står på spill i debatten er behovet for å plassere noen i «den andre»-kategorien. Med andre ord, den handler om å diskutere seg fram til og stemme over hvorvidt Gud ønsker å inkludere mennesker i sin kjærlighet eller ikke. Den handler om at noen har en kristen tro som opprettholder fremmedfrykt og ekskludering, mens andre kristne kjemper kampen for menneskeverdet Gud har skapt oss med – uten forbehold.
Jeg føler meg til daglig ikke som «den ekskluderte andre». Jeg ble ikke prest fordi jeg var lesbisk – jeg ble prest fordi jeg trodde og tror på Guds nådige kjærlighet til sitt mangfoldige og fargeglade skaperverk. Jeg ble ikke ansatt i Kirkens Bymisjon fordi jeg var lesbisk prest, jeg valgte å søke meg til Kirkens Bymisjon fordi det er en kristen organisasjon som løfter høyt og næres dypt i sin verdiforankring: Guds nådige kjærlighet til sitt mangfoldige og fargeglade skaperverk. At den norske kirke offisielt fortsatt ikke anerkjenner meg som likeverdig når jeg er gift med en kvinne, og opprettholder meg som den ekskluderte andre, det skal jeg fortsette å finne hjelp til frigjøring fra. Guds nådige kjærlighet er raus hva gjelder å vinne tilbake menneskeverdet.