Burde vi legge ned Helsesenteret for papirløse migranter? Og burde helsearbeiderne som jobber der rapportere pasientene til myndighetene?
Mitt svar på begge disse spørsmålene er et klart og entydig NEI. Men denne uka har disse to spørsmålene blitt reist i Dagsrevyen fra stortingspolitiker Mazyar Keshvari (Frp). Saken har ført til mye debatt og en strøm med støtteerklæringer. Nå venter vi at helseministeren skal svare et like tydelig NEI på disse spørsmålene når han blir utfordret i stortingets spørretime.
Alvorlige helseplager
Sammen med Røde Kors har vi i Kirkens Bymisjon drevet Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo siden oktober 2009. Siden oppstarten har senteret behandlet over 2300 pasienter fra 98 land. I fjor fikk 1051 pasienter behandling. En tredjedel av pasientene er kvinner. 83 av alle pasientene var barn. Helsehjelpen ytes av frivillige helsearbeidere. Teamet av frivillige er tverrfaglig sammensatt og godt kvalifisert. I 2013 hadde Helsesenteret 150 aktive frivillige. Samtidig har vi tre fast ansatte medarbeidere. Åpningstiden er fire timer to dager i uken.
Pasientene, som i hovedsak kommer fra asiatiske og afrikanske land, bærer preg av å være i en veldig vanskelig situasjon. Helseproblemene er ofte alvorlige og komplekse. Mange kommer med problemer som kunne blitt forebygget eller behandlet tidligere på en enkel måte, men som nå har fått utvikle seg til en alvorlig tilstand. Ofte er det mangel på tillit til myndighetene som fører til at pasientene venter for lenge med å oppsøke hjelp.
Allerede i 2008 undersøkte vi i Kirkens Bymisjon situasjonen for papirløse migranter i Norge og Europa. På det tidspunktet fantes det helsetilbud i Stockholm og Gøteborg, som i de fleste andre vesteuropeiske land. Men altså ikke i Norge. Fordi vi stadig møtte mennesker uten lovlig opphold som levde i en prekær situasjon, ofte med betydelige helseplager, startet vi sammen med Røde Kors opp Helsesenteret for papirløse migranter.
Helsesenteret burde ikke være kontroversielt
Dette helsesenteret burde ikke være kontroversielt. Ingen trenger å bekymre seg over at helsetilbudet til papirløse i Norge er for godt. Fasiten er at det er for dårlig. Norske myndigheter oppfyller ikke i dag de forpliktelsene de har i henhold til internasjonale avtaler. Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket slår fast at alle som oppholder seg i Norge har rett til vurdering fra spesialisthelsetjenesten. Dessuten har alle rett til øyeblikkelig hjelp og hjelp som ikke kan vente. Gjennom Helsesenteret for papirløse migranter hjelper Røde Kors og Kirkens Bymisjon norske myndigheter til å ivareta sine forpliktelser overfor papirløse. Da forskriften ble behandlet i stortinget, ble det slått tydelig fast at det er fullt ut lovlig for ideelle organisasjoner å drive denne typen helsehjelp.
Noen rettigheter har vi som mennesker ganske enkelt fordi vi finnes. Grunnleggende menneskerettigheter gjelder alle, uansett. Dette er det beste i vår humanitære tradisjon. Når Røde Kors i en krigssituasjon gir helsehjelp til syke og skadde mennesker på begge sider av fronten, uavhengig av hva og hvem de har kjempet for, eller hvilken krig de har bidratt til, er det nettopp fordi et menneske er et menneske. Grunnleggende menneskelige behov må veie tyngre enn hvilken hær en har kjempet i. Slik har det også vært i Kirkens Bymisjons 159 år lange historie i Oslo. Når et menneske er i nød, er det riktig å hjelpe. Fordi den andre er et menneske. Uavhengig av sosial status, kjønn, seksuell legning, opprinnelsesland, kriminell fortid, rusbruk, oppholdsgrunnlag eller andre kategorier. Et menneske er et menneske. Det er dette verdisynet, denne tradisjonen, som har gjort at Kirkens Bymisjon hele veien har prøvd å stille opp for mennesker og grupper som har blitt uglesett eller tilsidesatt.
Viderefører det beste i vår humanitære tradisjon
Mange erfarer nød på den ene eller andre måten, også i 2014, også i Oslo. Mennesker som av en eller annen grunn ikke har oppholds-papirene i orden, har et liv som er mye vanskeligere enn gjennomsnittsbefolkningen.
Vi i Kirkens Bymisjon vil påstå at det å drive et helsesenter for papirløse migranter i Oslo i 2014, er å videreføre det beste i vår humanitære tradisjon. Dette er arven etter Fridtjof Nansen, anno 2014.
Folk kommer ikke til Norge for å gå til legen. De blir heller ikke i landet fordi om det finnes et helsesenter med åtte åpningstimer i uka. Men mennesker trenger å få kontroll på sin helsesituasjon for å kunne ta gode valg for eget liv og veien videre.
Keshvaris forslag om å rapportere pasienter til myndighetene, er helt uten bakkekontakt. Helsearbeidere har selvsagt taushetsplikt. Dessuten bygger all kontakt med denne pasientgruppa på en skjør tillit som umiddelbart ville blitt ødelagt ved slik rapportering. Denne manglende tilliten er en av grunnene til at myndighetene i dag ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser. En makter ikke å ha et tilgjengelig helsetilbud som pasientene tør å benytte seg av. Her kan ideelle organisasjoner som Røde Kors og Kirkens Bymisjon ha en annen rolle en myndighetene, og få større tillit fra pasientgruppa.
Noen har spurt oss denne uka hvordan helsesenteret er finansiert. I 2013 kom 73% av budsjettet på 3,9 millioner fra organisasjonene selv, altså fra Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Staten ved Helsedirektoratet bidrog med 4% til smittevern. Extrastiftelsen (inntekter fra Extraspillet) bidrog med 15%. I tillegg ble det gitt mindre beløp fra andre firmaer og enkeltpersoner.
Les også: Ikke bare se, men også gjøre