Den norske kirke snublet inn i påskeuka med et nei til vigsel av likekjønnede par – et nei som for mange overdøver det meste av alt det andre kirka prøver å si. Mange er skuffet, triste og sinte, og mange har meldt sin utmeldelse.
Jeg synes det er sørgelig at kirka fortsetter å legge stein til byrden for mennesker som i mange tilfeller har strevd med å finne ut av sin legning, og fortsatt er det noen som blir møtt med isolasjon og utestengelse fra menighetsfellesskap.
Men det er håp. Det har vært fint å se hvordan biskopenes leder, Helga Byfuglien har gitt uttrykk for at hun ønsket et annet resultat. Prester over det ganske land har organisert seg og stiller på lister over prester som kan foreta forbønn og velsignelser. Og ordførere stiller rådhusene til disposisjon for slike handlinger.
I Kirkens Bymisjon vil vi fortsatt jobbe for kirkelig vigsel av likekjønnende par, og vi håper og tror at det ikke er så lenge til før det blir virkelighet. Inntil videre åpner vi våre kirkerom for forbønn og velsignelse. Ved inngangen til Tøyenkirka der jeg jobber, henger regnbueflagget høyt og tydelig og ønsker alle velkommen, og her har vi regelmessig forbønn/velsignelse.
I kjernen av den kristendommen er troen på at Gud ble menneske. Ikke et overmenneske, ikke essensen av menneske, men menneske i kjøtt og blod, menneske med kropp og lengsler. Menneske som deg og meg. Da må vi vel også kunne tro at Gud er skeiv? Og la det også få komme til uttrykk i våre gudstjenester og ritualer?
Gud er alltid større enn vi kan forestille oss.