En som mangler et sted å sove trenger en seng – ikke bot for å sove under brua. Å tigge er ingen god løsning, men likevel bedre enn mange av alternativene – som kan være å sulte, ty til prostitusjon eller kriminalitet.
Da Løsgjengerloven ble opphevet i 2006 feiret vi det som et viktig humant fremskritt. Opphevelsen innebar en viktig erkjennelse av at det ikke bare var lite virkningsfullt, men også inhumant og ikke velferdsstaten verdig å forby symptomer på fattigdom. Velferdsstaten er kommet lenger, sosial nød skal møtes med sosialpolitiske virkemidler – ikke kriminalisering. Nå er vi igjen godt i gang med å lage forbud. I fjor vår ble det forbudt å sove utendørs i Oslo. Nå er en lovendring som åpner for nytt tiggerforbud ute på høring. Hva har skjedd? Hvorfor er vi igjen tilbake til Løsgjengerlovens utdaterte løsninger på fattigdomsproblematikk? Jeg tror svaret er enkelt; de man har i tankene når man igjen vil ty til forbud er ikke våre egne fattige. Forbudene er myntet på de tilreisende. Og det man vil oppnå er at de lar være å kommer til Norge. At de drar et annet sted.
Kan ikke forby fattigdom
For det første er dette dypt inhumant. Å gjøre livet vanskeligere for mennesker som allerede lever svært vanskelige liv er ugreit. Det står nemlig ikke bedre løsninger i kø for dem dette gjelder. Fattigdom kan ikke bekjempes med kriminalisering – heller ikke når det dreier seg om mennesker som snakker et annet språk.
For det andre vil ikke kriminalisering av utesoving eller tigging gjøre at fattige slutter å komme til Oslo. De kommer fordi fattigdommen presser dem til det. Fordi det ikke finnes inntektsmuligheter hjemme. Fordi store deler av Europa er i krise. Schengen-avtalen gir dem rett til opphold i Norge på turistvisum. Vår rikdom og lave arbeidsledighet gjør oss til en naturlig destinasjon. Om man ikke kan tjene penger på å tigge kan man fremdeles lete etter arbeid, finne flasker, spille på gata eller selge magasiner. Og våre småpenger blir store i deres hjemland.
Forsøkene på å regulere oss vekk fra møtene med Europas fattigdom er feilslått også av en tredje grunn. Det tar oppmerksomheten og diskusjonen vekk fra det dette egentlig handler om; nemlig hvordan vi som rikt land skal møte Europas fattigdom på en anstendig måte. Fattigdommen er der, menneskene er her. Hvordan møter vi denne situasjonen med tiltak som er konstruktive inn i denne situasjonen? Tiltak som minsker de negative konsekvensene for både den som er fattig og for oss som samfunn. Det er denne diskusjonen vi må i gang med!