Det er første kursdag i norsk for papirløse migranter. Jeg gjentar meg selv mange ganger. Hører ikke selv hvor tydelig og høyt jeg plutselig snakker. «Det er norskkurs HVER t-o-r-s-d-a-g». «Og i dag er det TORSDAG». «Mandag, tirsdag, onsdag, TORSDAG… » . Til slutt blir jeg avbrutt; «Ja, vi vet det er torsdag!»
Det kom kontant fra en av deltakerne. Selvsagt vet de hvilke dag det er i dag, når kurset er hver torsdag. Jeg blir stille. De vet jo hvilken ukedag det er, og de fleste kan også uttrykke det på norsk.
Norskkurs
Det er første kursdag i norsk for papirløse migranter. Ti deltakere har møtt opp. Deltakerne er rekruttert gjennom Helsesenteret for papirløse migranter som drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. De hadde veldig forskjellig utgangspunkt, men samme mål. De ville lære seg språket i det landet de bor i. Flere har bodd i Norge i mange år, og snakker godt norsk. Mens andre som har bodd her lenge, snakker likevel veldig lite norsk. De har ikke hatt noen å kommunisere med. Behovet har vist seg å være stort og interessen for kurset er veldig høy. Det er ikke vanskelig å forstå.
Vi er frivillige i Kirkens Bymisjon og ikke-profesjonelle norsklærere. Vi øver, repeterer, leser, gjør oppgaver, spiller spill og lager mat sammen. Vi ler. Kurset tar gradvis form og vi tilpasser opplegget etter erfaringene vi gjør oss underveis.
Kjell Magne Bondevik
Vi har kjøpt inn forskjellige spill for å praktisere språket. I bildelottoen vises bilder av blant annet en stiftemaskin, dørslag, stikkontakt, hårrull og klesklype. Alt er nok ikke like nyttig. En deltaker peker på et kort og spør hva det er. Bildet viser et skjell. Etter at jeg har sagt hva det er, supplerer han meg raskt. «Magne Bondevik?» Jeg forklarer forskjellen på skjell og Kjell etter beste evne, og blir samtidig nysgjerrig på om han vet hvem Kjell Magne Bondevik er. Han vet godt at han har vært vår statsminister og at han var det i 2001. Han bodde nemlig i Norge allerede da. For 13 år siden.
Norskkurset er familien min
Vi snakker lite om bakgrunnen til deltakerne, og vi vet lite om årsaken til at de er her. Kurset er tenkt som et frirom. En pause fra det som er vanskelig. Likevel kommer selvsagt det som er vanskelig fram. En uforståelig sms fra sykehuset om neste legetime. Et av barna som skal opereres i neste uke. Om opphold på asylmottak. Eller om de fem barna som ikke bor i Norge. Hver enkelt har sine historier før de kom hit og her. Historiene gjør inntrykk på oss. En deltaker forteller på Helsesenteret at hun har fått en ny familie. Den nye familien er alle på norskkurset.
Vi beslutter å forlenge kurset og forteller at vi skal fortsette hver torsdag fram til sommeren. Det skaper begeistring og utløser smil. Men en deltaker legger til: «Hvis vi er her i juni, da». Vi glemmer fort at hver dag er usikker.
De vet selvsagt ikke om de er her i juni. Eller neste T-O-R-S-D-A-G!