423 selvmord siden 2010 blant mennesker som allerede er fanget opp av helsevesenet høres mye ut, men det er dessverre et kjent faktum i fagmiljøene. Hva kan hver enkelt av oss gjøre?
Den siste tiden har selvmord innen psykisk helsevern vært mye belyst. 423 selvmord siden 2010 blant mennesker som allerede er fanget opp av helsevesenet høres mye ut, men det er dessverre et kjent faktum i fagmiljøene. For den som står utenfor kan man kanskje kjenne på et sinne overfor behandlerne, men de aller fleste har både vilje til og ønske om å avdekke selvmordsfare. Mange har også kompetansen til å avdekke faren. Likevel viser tallene at dette er svært krevende. At fagfolk har den nødvendige kompetansen må vi kunne forvente, men vi kan ikke forvente at de kan avverge alle selvmord i psykiatrien.
Kan vi prøve å snu på det og heller spørre hva hver enkelt kan gjøre? For det handler om mennesker som vi omgås til daglig. Plutselig er en borte. Når den tomme stolen står der, er det for sent å gjøre noe. Smerten pårørende bærer er vanskelig å fatte for den som ikke har prøvd det selv. Da er landsforeningen for etterlatte (LEVE) et godt sted å søke støtte.
Det å ta seg tid til gode samtaler, stille de vanskelige spørsmålene og lytte etter hvordan andre har det, er den grunnleggende holdningen Kirkens SOS tror på. Det handler om å være medmenneske. Alle kan være det – i sine egne sammenhenger. Den som tenker at de også har ressurser til å gjøre noe for andre kan ta kontakt med Kirkens SOS. Der er det frivillige som kurses i samtalemetodikk og krisehåndtering. Det er en oppgave som “vanlige folk” klarer.