Det slo ned som et lyn i meg da hun rakk ut hånden og ga meg 500-lappen for å gjøre innkjøp. Hun skjønner ikke hvem hun har med å gjøre, tenkte jeg da jeg tok i mot pengene. Men det var akkurat det hun gjorde. Her kunne jeg ikke stikke av.
Tanken var helt ny for meg. For tidligere hadde det vært en fjern og lite trolig tanke at jeg ville kommet tilbake med veksel og kvittering etter å ha handlet det hun ba meg om. Jeg kjente russuget. Ville ha dop, og så muligheten en rusavhengig kjenner når pengene brenner i lomma.
Men jeg stakk ikke av. Ville ikke gjøre det. Verken overfor henne eller for meg selv. For da hun ga meg pengene viste hun meg tillit og at hun hadde tro på meg. Hun trosset min fortid. Da gjorde jeg det samme.
Trøbbel og trygghet
Jeg har en CV full av hull. De hullete periodene er fylt med rus og aktivitet i rusmiljøet. Rusen førte til mye trøbbel, men det var ikke bare lett å kutte ut. Jeg hadde en tilhørighet og følte et fellesskap i rusmiljøet. For selv om narkotika og rus er skadelig, er det ikke bare dårlig ting med miljøet jeg var del av. Det var lett å bli inkludert, og jeg følte meg akseptert for den jeg var. Dette er ting som kan gi trygghet hvis man føler seg mobbet eller ekskludert fra samfunnet ellers.
Men rus er gift for kroppen og psyken. Jeg forsto til slutt at jeg måtte ta et valg hvis jeg ville overleve. Å bli rusfri tar tid. Det krever hardt arbeid og tålmodighet. Og det er nødvendig å planlegge og fylle tiden etter rusbehandling. Jeg måtte få meg jobb og trengte å føle meg nyttig. Ellers ville det bli enda flere hull i CV-en, fylt med rus.
En ny karriere
Jeg kom i kontakt med Safir – Senter for frivillig innsats i rusfeltet. Da lynet slo ned i meg gjennom 500-lappen i hånda, var det fordi jeg innså at jeg fikk mulighet til å ta ansvar og bidra til fellesskapet. Dette var nytt for meg.
Etter et langt liv med rus var jeg ikke vant til at andre stolte på meg. Sammen med Safir fikk jeg skifte kurs, og jeg var klar til å sitte bak rattet. Jeg ville ta styring i min nye karriere som rusfri. Gradvis gikk jeg fra å være deltaker, til å bidra som frivillig. I dag er jeg så heldig å være ansatt. Det er en god følelse å sitte bak rattet og sette kursen selv, men jeg er takknemlig for å ha gode kollegaer som jeg kan bane veien sammen med. Det å ha medmennesker å samarbeide med gjør at jeg kan jobbe tilpasset min kapasitet og mine evner.
CV-en min er kanskje full av hull, men nå ser jeg fremover og får utvikle meg i eget tempo. I dag kan jeg være stolt av å betale skatt og jobbe med noe jeg brenner for. Jeg får gi noe tilbake til samfunnet og fellesskapet. For meg er det et verdig liv.
Og i dag er det jeg som ber andre ta en handletur. Ser dem vokse gjennom tillit. Jeg husker godt en som ble helt rød i fjeset da han sto med 100-lappen i hånda. Men jeg sa: jeg vet du kommer tilbake. Og han kom tilbake, med varer og kvittering.
(Denne bloggen har jeg skrevet i samarbeid med en ansatt i Kirkens Bymisjon)
PS: Jeg holder foredrag om mine erfaringer og min historie. Les bl.a om foredraget jeg holdt for PwC her, og kontakt Kristin Heger om din bedrift ønsker besøk av meg (Tlf: 97 70 21 70, epost: kristin.heger@safir-oslo.no). Inntektene går uavkortet til SAFIR – senter for frivillig innsats i rusfeltet.