Å bli rusfri er ingen stor kunst. Det sier mange jeg møter. Det er spørsmålet om det er rom for meg som skaper angst og motløshet. I samtaler med mennesker som er på vei ut av rusavhengighet, som har vært altoverskyggende, er den store utfordringen å finne tilbake til rommet og tilbake til tiden.
Rom for alle er et ambisiøst slagord som fort kan bli nokså tomt hvis vi legger ulike ting i det. Snakker vi om et rom hvor alle skal være sammen? Snakker vi om at det er et rom til hver? Er det egentlig takhøyden i rommet som er viktig? Går det an å være utenfor rommet? Eller, er det Tid for alle også? Tid sammen, eller tid hver for seg? Går det an å være utenfor tiden?
Ja, det kan synes som om det er mulig å oppleve det slik. I samtaler med mennesker som er på vei ut av rusavhengighet, som har vært altoverskyggende, er den store utfordringen å finne tilbake til rommet og tilbake til tiden – både rommet sammen og tiden sammen.
… er det rom for meg?
Konkret kan det handle om å finne en leilighet, finne tilbake til familien, og finne ut hva man skal fylle tiden med; arbeid, aktivitet, hobby. Dette kan være en formidabel utfordring når tiden har stått stille i 10-20 år og rommet har manglet vegger.
Vil man bli tatt imot i rommet? Vil tiden bli en venn, eller en fiende? Å bli rusfri er ingen stor kunst. Det sier de fleste jeg møter på Bymisjonens behandlingsinstitusjoner og lavterskeltilbud. Det er spørsmålet om det er rom for meg som skaper angst og motløshet. Klarer jeg å fylle tiden med noe som gir mening for meg og mine omgivelser? Er det bruk for meg? Har jeg noe å bidra med?
Å bli holdt i offerrollen gir ingen vei tilbake
Det er ikke så uvanlig at synet av et menneske med rusavhengighet vekker omsorgsbehovet for den som ser på, men hvor ofte vekkes tanken at dette menneske med rusavhengighet har noe å bidra med? Ensidig omsorg kan være med på å holde mennesker utenfor tid og rom. Å bli holdt nede i offerrollen gir ingen vei tilbake til rommet og til tiden.
Er dette spesielt for mennesker med rusavhengighet? Nei, slett ikke, men det som alle mennesker utfordres av, blir veldig tydelig i overgangen mellom rus og rusfrihet. Alle trenger vi selvsagt relasjoner i gjensidighet (rom) og at det er bruk for meg (tid). De fleste jeg har møtt har stilt seg dette grunnleggende spørsmålet; er det bruk for meg? Noen ganger er vi vel alle i tvil …
Hva vil det si å gjøre i stand?
Når slagordet Rom for alle indikerer at man tenker at alle har noe å bidra med, blir vi utfordret på hvordan disse bidragene skal kanaliseres, slippes til. Det er lettere å håndtere «offer» som er objekt for min godhet. Jesus gjorde i stand rom for tollere og syndere, fiskere og horer, fattige og demoniserte. Hva vil det si å gjøre i stand?
I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?
–Johannes evangeliet 14,2
Også mennesker i rusavhengighet har mye å bidra med. Det er ikke så lett å få øye på, kanskje, men det bør få konsekvenser for holdningene våre. Jeg har lurt på om det er dette Dylan prøver å si noe om i ett av versene i låta Mississippi:
Well, my ship’s been split to splinters and it’s sinking fast.
I’m drowning in the poison, got no future, got no past.
But my heart is not weary, it’s light and it’s free.
I got nothing but affection for those who’ve sailed with me.
-Bob Dylan, fra Love and Theft, 2001