Et forbud mot tigging hjelper ingen. Her er fem grunner til at vi i Kirkens Bymisjon advarer mot et tiggeforbud.
PS: Innlegget ble først publisert i juni 2014, men er oppdatert 3.februar 2015.
Regjeringen foreslår å kriminalisere tigging og de som hjelper mennesker som tigger. Det åpnes for en strafferamme på inntil ett år. Kirkens Bymisjon advarer sterkt mot regjeringens forslag. Det er grunn til å spørre om hvem dette er ment å skulle hjelpe.
I Kirkens Bymisjon mener vi et nytt tiggeforbud er et tilbakeskritt. Den gamle «betlerparagrafen» i norsk lovverk ble opphevet i 2005, en avgjørelse som var enstemmig i Stortinget. Den gangen innså man at det er foreldet å møte sosial nød med straff. Sosiale utfordringer må møtes med sosialpolitiske tiltak, ikke med kriminalisering.
Nå snur den politiske vinden, anført av politikere som tror et forbud mot tigging skal hindre organisert kriminalitet og minske antallet fattige tilreisende i norske bygater.
Et forbud mot tigging vil sannsynligvis ikke hjelpe noen, aller minst de som virkelig kan trenge hjelp: Den fattige som har valgt å rekke ut en hånd og en kopp for å kunne høste noe av andres velstand til sin magre inntekt.
Fem grunner til at Kirkens Bymisjon advarer mot et tiggeforbud:
1. Vi tror det vil øke belastningen på allerede sterkt utsatte grupper, både norske og tilreisende. Det er noe ubarmhjertig i å innføre forbud mot å be om hjelp.
2. Vi hører en diskriminerende undertekst når det nye forbudet presenteres. Det er tydelig at forbudet særlig er beregnet på å stoppe tilreisende fattige fra øst-Europa og deres tiggeaktivitet. Det er det motsatte vi trenger i en tid da Europa er i endring. Vi må være på vakt mot alle politiske grep som kan oppfattes som et uttrykk for at friheten til å reise fritt i Europa ikke gjelder for alle sosiale lage og etniske grupper.
3. Også norske vanskeligstilte personer vil bli rammet av et forbud mot å be om penger. I Kirkens Bymisjon erfarer vi hvordan rusavhengige med dårlig psykisk helse ikke alltid når fram til hjelpeapparatet. Rusavhengige som av ulike grunner ikke får tatt del i sysselsettingstiltak og alternative inntektskilder, vil oppleve økt stigmatisering ved en kriminalisering av tigging.
4. Sammenhengen mellom organisert kriminalitet og tigging er dårlig dokumentert, men politikerne bak lovforslaget fortsetter å henvise til det. De aller fleste vi møter som tiggere i norske gater er reelt fattige mennesker som forsøker å bedre sin hverdag nettopp gjennom å be om almisser eller på andre legale måter skaffe seg litt inntekt. Organisert kriminalitet og menneskehandel kan bekjempes med allerede eksisterende paragrafer i norsk lovverk. Et tiggeforbud vil sannsynligvis skape risiko for økt kriminalitet. Når en inntektsmulighet blir stengt, kan nye og mer uheldige inntektsaktiviteter oppstå.
5. Vi tror heller ikke et tiggeforbud vil minske tilreising av fattige til Norge. Europa er i endring. Vi må innse at Nordens rikdom blir sett på som muligheter til arbeid, inntekt og oppfyllelse av drømmer. Folk forfølger sine drømmer, og oppfinnsomheten er stor. Ingen ønsker tigging. Menneskers verdighet blir krenket av fattigdom.
Dypt uetisk å gjøre det straffbart å hjelpe
I et av utkastene til ny lov som skal forby tigging, omfattes også dem som hjelper tiggere med husly, reisepenger eller mat. Det kan bli straffbart å hjelpe. Kirkens Bymisjon mener dette er et dypt uetisk forslag. Vi har en etisk forpliktelse til å bistå mennesker i en akutt vanskelig situasjon.
Det er også umulig å skjønne hva som egentlig blir kriminalisert i regjeringens forslag om «medvirkning». Det er vanskelig å trenge igjennom retorikken; hva er det å være medhjelper? Det å gi mat eller en seng til noen en kjenner, eller på andre måter bistå et menneske som har det vanskelig, kan ikke være kriminelt. Kirkens Bymisjon har i 160 år jobbet med å bistå mennesker i nød, og det kommer vi til å fortsette med!
Så hvordan skal vi møte fattige tilreisende og hjemlige utsatte som tigger?
Vi må møte dem slik vi møter annen nød ute og hjemme. Med humanitære tiltak og utvikling av alternative løsninger til inntekt og muligheter. Med klok og oppfinnsom dialog mellom politikere, organisasjoner, myndigheter og de som selv er rammet av fattigdom.
I mellomtida må det kunne være lov å strekke ut en hånd slik fattige alltid har gjort, med håp om smuler fra de rikes bord. Den som rekker ut hånda og ber om hjelp, skal møtes som et menneske i nød, ikke som en kriminell.
Et forbud mot tigging hjelper ingen.
Kirkens Bymisjon arbeider med et høringssvar til Justis- og Beredskapsdepartementet om forslagene til ny § 350a og ny §181a i straffeloven. Frist for høringssvar er 15. februar 2015. Vi har i tidligere høringsuttalelser og møter med myndigheter advart mot et tiggeforbud, Les Kirkens Bymisjons høringsuttalelse her.
PS: Innlegget ble først publisert i juni 2014, men er oppdatert 3.februar 2015.
Relaterte innlegg: